It was like a time bomb set into motion, we knew that we were destined to explode.

Det føles ut som jeg kom i går, jeg kan fortsatt huske følelsen jeg hadde da jeg så tre personer stå på flyplassen med en plakat som sa velkommen til Amerika. Den plakaten ligger nå godt plassert i kofferten og de ukjente personene som for mange måneder siden ønsket meg velkommen, ble min nye familie og skal nå ta sitt farvel med meg.

Et år har gått og det har vært det beste året i mitt liv og det beste valget jeg noen gang har tatt. Fremmede mennesker gikk fra å være nye navn til bestevenner. Første trening ble til en sport jeg elsker. Første skoledag ble til siste skoledag. Jeg vil alltid være "Maddy" og "Norway" og det skal også plasseres på russebuksa mi neste år, da jeg selv går mitt siste år på norsk videregående skole. Tanker om hvem jeg ville vært nå hvis jeg ikke dro, hvilke valg jeg ville tatt, hvor jeg ville vært, alle disse tankene løp gjennom hodet mitt da jeg så klassen min gå fra high school elever til unge voksne under graduation, klare til å omfavne det neste livet har å by på. Også jeg, startet og lure på hva livet mitt nå vil tilby, hvem jeg vil være når jeg lander på norsk jord. Jeg kommer aldri til og komme over alle minnene, alle menneskene, det vil for alltid være en flamme fylt med kjærlighet som aldri vil slukne. Jeg er kanskje ikke Born in the USA som Springsteen en gang sang, men jeg regner meg selv som litt amerikansk og hva dette stedet har lært meg, vil alltid være en del av meg. Jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv som jeg har de siste ukene og selv om det kjennes ut som jeg ikke har en eneste tåre igjen, vet jeg at de vil renne som et fossefall også denne uken. Det er vondt, tøft og vanskelig, jeg trodde aldri at det skulle komme til en slutt så altfor fort. Det er hjerteskjærende og ha bestevennen sin gråte i armene dine, ha de nærmeste vennene dine klemme deg så hardt at du ikke får puste og be deg gang på gang om å ikke dra fra dem, se treneren din som du har blitt så altfor glad i tørke en tåre eller to, ha familien din si at det blir forferdelig og se deg gå. Ha lærere og foreldre som forteller deg hvor stor forskjell du har gjort og at du har gjort mer enn du kan forestille deg.

Enda jeg vet at jeg skal tilbake neste sommer, så er det for lenge å vente. Jeg elsker livet mitt for øyeblikket og jeg ville gitt alt jeg har for å få bli hvor jeg er. Det er ikke det at jeg ikke vil se familie og venner igjen, men hvor mange av disse menneskene vil jeg noengang se igjen? Den familien jeg har i Norge vil jeg ha for alltid og de vennene jeg er så utrolig heldig med å ha, vet at jeg ikke går noen steder.
På tross av smerten jeg nå føler og som jeg i grunn ikke kan sette ord på, den må føles for å forstå, vet jeg at når alt kommer til alt, så var det verdt det. Det var verdt hvert eneste sekund og det er det viktig for meg å huske når alt blir for tungt og bære, så kan jeg bare håpe at svakheten jeg føler nå, vil være en voksende styrke en gang i framtiden. 

"You get a strange feeling when you're about to leave a place. Like you'll not only miss the people you love, but you'll miss the person you are now at this time and place, because you'll never be this way ever again." 


"It wasn't long enough together, but it was long enough to last forever."










 
Det er så rart og tenke på, noen ganger kunne jeg ønske at jeg kunne være ny i byn igjen, bare for å se om det er ting jeg kunne gjort annerledes. Jeg kunne ønske jeg kunne droppet alt det unødvendige tullet og bare satt pris på alt det fine som skjedde og brukt all min tid på de som faktisk betyr noe. Men det er vel det som var hele poenget, å lære under hele oppholdet. Og lære har jeg jammen gjort, her er et skål til alle de som under noen omstendigheter ikke trodde jeg kunne fullføre det. Jokes on you. Akkurat nå føles det ut som om det ikke er noe i verden jeg ikke kan gjøre. It's been real, it's been amazing and if I had the chance, I would do it all over again. 

One comments

Andrea i USA

29.06.2012 kl.18:50

<3

Got something on your mind?

Madelen i New York

Jeg skal være utvekslingsstudent til Fulton, New York skoleåret 11/12 og reiser med Explorius, ASSE.

"Live and let live, you'll be the showgirl of the home-team, i'll be the narrator, telling another tale of the American dream."

Kategorier

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

hits