Blogg

You're just a daydream away.

Så var jeg hjemme i Norge igjen etter nesten elleve måneder. Utrolig bittersweet. Avskjeden var helt jævlig, og jeg skal ikke beklage ord bruket mitt engang. Jeg vet at jeg skal tilbake igjen, så absolutt, de personene jeg dro fra betyr alt i verden og det er ikke snakk om at det skal bli lenge til vi sees. 

Det er vanskelig og føle seg hjemme når man har blitt så vandt til en annen livs situasjon og hodet mitt tenker alltid at jeg ikke er hvor jeg skal være og at jeg bare er på ferie. Selvfølgelig helt fantastisk og se alle bestevennene mine og familien min igjen da, gud skal vite hvor godt det var og klemme mamma igjen og oppføre meg like teit som alltid med de jentene jeg har vokst opp med i alle år. Skulle tro at mye har forandret seg, men sletters ikke. Her er alt det samme, det er akkurat som om livet på ørejordet har stått på pause mens jeg har vært på andre siden av jorden. Da innser jeg jo at det er jeg som har forandret meg. Jeg har vokst så mye dette året og selv om man ikke kan se det på utsiden så kjenner jeg det spesielt godt nå som jeg er tilbake i gamle omgivelser. Jeg savner lille Hannibal allerede og jeg finner ingen ord til å beskrive hva slags følelser jeg har om dagen. Heldigvis har man jo skype og facebook. Skype er en knall ting når man er sykt jetlagged og ikke får sove om nattan, da kan man jo like så greit snakke litt med bestevennene sine på andre siden. 

Å reise på utveksling har vært det beste valget jeg noen gang har tatt og er noe jeg anbefaler absolutt alle. Det knuser hjertet ditt og måtte dra, men det er så verdt det. Det gjør vondt og vite at nye og spente studenter nå skal ut på deres livs eventyr, jeg er grønn av sjalu. Husk og nyte hvert eneste øyeblikk fordi ved et knips er det over. Nå er det tilbake til hverdagen og virkeligheten..Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å blogge videre, kanskje et innlegg når skolen starter, men året mitt er over, så da er jo dagboken min om mitt amerikanske liv også over. Tusen takk for alle de som har fulgt meg og støttet meg igjennom oppholdet og takk for meg. Og til alle studenter der ute som venter ivrige på å dra, lykke til, måtte dere få et konge år. 



Ikke veldig fornøyd.



Haha pen som vanlig.



Bare litt bagasje og sånt.



Ikke så kjempe digg at det skal bli tatt bilder når man har reist i 24 timer men ok. Fin søster da.



Alle utvekslingsstudentene er hjemme igjen jo!



Verdens beste Andrea.









See you when I see you.

Smile, not only because you can, but because you deserve to.

En kjapp liten oppdatering, fordi jeg er trøtt og kan nesten ikke vente til jeg lukker øynene på puta mi og brer dyna over hodet. Det hadde jo vært veldig mye enklere hvis jeg faktisk hadde hatt en dyne, men det har ikke amerikanere hørt om...enda. 

La oss starte på fredag for omtrent en uke siden. Var på basketball kamp igjen og det var også sectionals game. Enda jeg gikk rundt og følte meg som en fyllesyk partygris på grunn av pillene som skulle fjerne smerte, de fant jeg fort ut at jeg ikke tålte for å si det sånn. Malte ihvertfall magen min med nummeret til Tayler og ryggen med nummeret til Devin. Snill venn. Må si det var koselig og litt kleint at jeg får så mye oppmerksomhet på grunn av denne hit-and-run bilgreia, får gaver av personer jeg knapt kjenner og kort fra små barneskole elever, for ikke å snakke om alle som stopper meg på butikken og konstant ringer på hustelefonen. Small town hvor alle vet alt..



Spencer :)

På lørdag var det sectionals for indoor track, men jeg kunne ikke delta. Må si det var kjipt å sitte på sidelinja og bare kunne heie. Spesielt når man ser resultatene av løpene du skulle ha vært i og innser at du kunne ha vært sectional champion. Ukult. Heldigvis kom en del av vennene mine opp for å heie litt de også, så da satt jeg ikke der helt for meg selv og furtet. Da dette var ferdig dro alle sammen på Tully's og spiste goooood middag.

På søndag startet jeg på en liten minnebok, scrapbook ting som jeg skal gi til treneren min, samt at jeg lagde plakat til basketball jentene (men den glemte jeg å ta bilde av). På kvelden dro jeg over til Spencer's house med søte jenter, også måtte selvfølgelig Tayler og Ryan komme og spolere kvelden vår da de fant ut at jeg befant meg bare to hus unna dem. De hadde planlagt å kidnappe meg, men så husket de at jeg ble påkjørt av en bil og at jeg mest sannsynlig ville bannet i smerte. Vi endte alle sammen opp på gulvet under tepper og så på skrekkfilm. Fine venner jeg har da :)

På mandag sto jeg opp før hanen gaula og for avgårde på sykehuset, hvor jeg fjernet stingene og gipsen. Finally free! Dere aner ikke hvor mye den har klødd altså. Når jeg kom hjem prøvde jeg meg på en liten joggetur, noe som gikk ganske bra tatt i betrakning og på kvelden var det partyparty hos Austin med masse bra folk!



Eneste bilde som ble tatt, selvfølgelig ser jeg ut som en idiot og Harry Potter arret i panna gjør det ikke så veldig mye bedre. Kan ihvertfall trøste meg med at det ser mye bedre ut nå! P.S. Vi vant i biljard, og selv om det var fordi alle andre gjorde dumme feil så vant vi selv om og det er det som teller!! He-he.

På tirsdag sov jeg omtrent hele dagen, jogget meg en tur og på kvelden ble jeg hentet av foreldrene til Tayler som kjørte meg til basketball kampen. På veien hentet vi to jenter fra nabo bygda, og de luktet som reine godterisjappa da de satte seg inn i baksetet med meg. Yes tenkte jeg da, men det gikk helt greit. Jentene våre vant, så nå er de videre for å konkurrere om et eller annet championship. 

På onsdag var det tid for state qualifiers, noe som passet meg ille dårlig. Løpet gikk også rett i dass, så jeg kom ikke videre. Jeg sverger, noen der oppe vil ikke at jeg skal løpe, ugh. Skulle egentlig delta i to løp, men treneren min skrev meg ut fra nummer to, fordi jeg fikk mindre enn fem minutter på og ta meg sammen, og det var ikke tid nok med tanke på at hodet mitt kjentes ut som om jeg hadde kjørt en rundt og rundt berg-og-dal bane og alle vet jo hvordan jeg takler den slags tøv. Vent til outdoor track sier bare jeg, da skal fader ingen bil få ødelegge! Etter at denne dagen var ødelagt, dro vi på Tacobell og spiste digg mat. Taco gjør alltid susen!



Jeg begynte løpet bra da ihvertfall.

På torsdag dro jeg på kjøpesenteret med Tayler, Ryan og Devin. Vi endte opp i mat delen, det var jo ingen bombe. Deretter måtte vi kjøre til et annet sted, fordi Tayler ikke fant telefonen hun skulle ha, som i det hele tatt var grunnen til at vi dro. Ikke at det gjorde noe, digger dem alle tre, de har akkurat like teit humor som jeg har så jeg hadde det like bra som toppen av kransekaka. 

På fredag dro jeg på trening, enda sesongen er ferdig for meg, men i skrekk for å bli tjukk så tenkte jeg bare to heck with it og dro på meg løpeklæra atter en gang. Deretter lagde jeg brownies, gjorde lekser og øvde på prøve, før jeg ladet opp til fest hos Chris. Herregud for en kveld!! Jeg har hatt mange bra kvelder i det siste, men denne toppet absolutt alle begivenheter. Jeg tror både gutter og jenter var dauslitne da midnatt nærmet seg, og alle romper var slitne etter all hofte vrikkingen..Gjennomført kveld.

På lørdag dro jeg ut og spiste med vertsfamilien og det var koselig, har liksom ikke fått tilbringt så mye tid med dem den siste uken. På kvelden dro jeg over til Tayler, og der var også den andre utveklingsstudent jenta; Karolina, og selvfølgelig Devin siden ho er lillesøstra, og jammen kom ikke Curtis en tur også. En latterfull kveld/natt, enda jeg våknet omtrent hver eneste halvtime av at ryggen verket fra sofaen, og Tayler som mer eller mindre lå oppå meg til slutt.

I dag har jeg vært på kino med Spencer og sett "This is war" og den var akkurat like bra som jeg trodde den skulle være, om ikke bedre. Etter filmen lekte vi litt i trafikken, tulla. Men jeg måtte seriøst lære Spencer hvordan man krysser veien, sier jo litt om den lille bygda vi bor i, vi har jo ikke gangfelt, ikke rart man bli påkjørt vett. (Kinoen ligger i Oswego, omtrent tjue minutter unna Hannibal). Vi dro ihvertfall på en koselig pizza restaurant som minnet meg om one tree hill av en eller annen grunn, og der satt vi og skravlet i et par timer om alt og ingenting. Søt jente!

Puhh, det var et langt referat. Nå er det natta på meg. Og hvis det ikke var åpenlyst nok, så hadde jeg vinterferie denne uka, i tilfelle noen skulle være i tvil! Beklager for at jeg er dårlig på å ta bilder, må seriøst skjerpe meg. Ha en fin neste uke :-) 

Sisters function as safety nets in a chaotic world, is simply by being there for each other.

Til min kjære tvillingsøster! Når du oppdager at jeg har vært inne på bloggen din og skrevet dette innlegget, vet jeg at du mest sannsynlig vil bli sur på meg, men hvorfor ikke utnytte bloggen din litt når du først var så snill og gav meg passordet ditt? Også vil jeg bare kommentere at jeg faktisk har blitt veldig mye flinkere til å rydde rommet mitt, så det så.

Vel, hvor skal jeg begynne Madelen? Hvordan har det seg at to søstre som er så avhengig av hverandre, nå er på hver sin side av jorda? To søstre som lever hvert sitt liv, to ganske forskjellige, men likevel like liv. Jeg husker enda den dagen avgjørelsen ble tatt. Da du bestemte deg for at nå skulle du ta et steg ut i den store verden på egenhånd. Jeg må innrømme at jeg trodde du først tullet. Men det viste seg at du var helt seriøs. Under hele prosessen hvor du hver dag, faktisk flere ganger om dagen oppdaterte mailen for å se om du hadde fått vertsfamilie. Plutselig en dag i februar skjedde det. Det kom helt uventet, hvert fall på deg. Du ble helt alvorlig i ansiktet og plutselig begynte du å gråte. Jeg er sikker på at det var utrolig mange tanker som surret rundt i hodet ditt akkurat i det øyeblikket. Nå var det virkelig ingen vei tilbake. 

Jeg tenkte aldri noe særlig på tiden. Tenkte hele tiden at jeg ikke gadd å bry meg, siden det var uansett så lenge til du skulle dra. Vi hadde jo så god tid, masse tid vi kunne tilbringe sammen. For egentlig skulle du jo ikke dra før 7. september. Men du sendte så mange mail og spurte om du kunne få reise før og helt uventet kom du igjennom med ønskene og fikk en ny avreisedato: 19. august. Da begynte jeg plutselig å stresse. Helt uventet var det plutselig duket for 17 år's bursdagen vår, og da var det ikke lenge til du skulle dra. Det gikk ikke helt opp for meg at du virkelig skulle reise før dagen plutselig var her. Den morgenen vi stod opp og kjørte innover til gardermoen, da vet jeg at det surret mange tanker i hodet mitt, sikkert dobbelt så mange i ditt. Nå var det så virkelig. Du skulle faktisk dra, og det var ikke akkurat en to uker's ferie. Det var faktisk ti måneder. 



Dette er det siste bildet jeg tok av deg før du reiste. I det øyeblikket begynte reisen din. Ti måneder uten familien og vennene, helt alene på egenhånd. Du visste ikke hva som ventet deg på andre siden, og jeg tror det var både bra og dårlig på en gang. Du var så utrolig spent. Men du var så rolig, jeg forstår ikke hvordan du klarte det. Hele natten vridde jeg meg i sengen, fikk ikke sove. Det må ha vært en million ganger verre for deg. Den dagen var emosjonell, jeg gråt i flere timer ettter at du hadde dratt. Tanken på at du skulle være borte så lenge var uvirkelig. Hvordan skulle jeg klare meg uten deg så lenge? 

Nå har du vært borte i seks måneder. Du er over halvveis i oppholdet ditt. Det er ett halvt år har gått siden du dro. Et halvt år siden jeg sa farvel til deg på flyplassen. Det er helt utrolig å tenke på. Den dagen var helt forferdelig. Jeg trodde ikke at det kom til å bli så vanskelig å si hadet til deg, men der tok jeg veldig feil.


"A sister is a gift to the heart, a friend to the spirit, a golden thread to the meaning of life."

At jeg har klart meg uten deg i seks måneder, og at du har klart deg uten noen av oss i et halvt år. Det er kun fire måneder til jeg ser deg igjen, og jeg vet nå at jeg stresser deg, fordi du hele tiden sier at du ikke vil hjem fordi du trives så godt. Og jeg synes det er fantastisk at du trives og har det bra, for det gjør at jeg også kan ha det bra uten å tenke på at du sliter, er lei deg eller like venneløs som Lindsey Lohan i filmen "Mean girls". Det er hyggelig å vite at du har venner du kan stole på og spise lunsj sammen med (he-he). 

Men jeg kan ikke unngå å si at jeg ikke savner deg, for det gjør jeg. Det går ikke en eneste dag uten at du er i tankene mine. Det skal bli godt og kunne se deg ansikt til ansikt igjen, ikke bare gjennom skype. Kunne gi deg en klem og vite at det ikke er en så stor avstand mellom oss. Men jeg vet at dette er godt for oss, komme oss litt bort fra hverandre. Teste ut noe nytt. Vi skal tross alt ikke bo sammen hele livet heller. Men de gangene vi skyper sammen, gjør alltid uken min så mye bedre. At jeg kan snakke med deg og samtidig se deg gjør avstanden så utrolig mye mindre mellom oss. Jeg vet nå de siste dagene, at du gjerne skulle hatt meg og mamma der sammen med deg. Jeg skal ikke nevne det alt for mye her på dette innlegget, for jeg har allerede smugtittet på innleggene dine og har sett at du holder på med ett innlegg om det nå.

Dette bildet la du til i et album du kallte "when you miss me", den gangen du tok mac'en min uten tillatelse.
Nå savner jeg deg mer enn du aner. Jeg kunne virkelig ønske jeg var hos deg nå og kunne støttet deg, slik du alltid har støttet meg i lignende situasjoner. Nå ble rollene plutselig byttet om, og jeg må si at rollen som pårørende er helt forferdelig. Jeg kan ikke tro at du og resten av familien har klart å komme gjennom slike ventetider og hendelser så mange ganger. Og som du sikkert har tenkt flere ganger, kunne jeg ønske at det var meg isteden for deg. For dette fortjente du ikke. Jeg vet at du har det bra nå, men jeg får helt vondt inni meg av tanken på at jeg sitter på andre siden av jordkloden og er helt maktesløs. Det er ingenting jeg kan gjøre og det er en helt forferdelig følelse. Jeg skulle gjort alt for å kunne være sammen med deg nå, men det eneste jeg kan gjøre er å gi deg en hel haug av fine ord og tenke positivt. Jeg er fremdeles i sjokk og sitter med en klump i magen, hjertet, hodet og gerenelt hele kroppen. Du må vite at jeg setter så utrolig stor pris på deg, jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Aldri tvil på min kjærlighet til deg; "If you don't understand how a woman could both love her sister dearly and want to wring her neck at the same time, then you are probably an only child".


"Sisters never quite forgive each other for what happened when they were five".

Jeg merker selv at jeg har vokst mye dette halvåret. Jeg tenker annerledes, prioriterer annerledes. Jeg står på egne ben, akkurat som det du gjør. Nye erfaringer, opplevelser, minner og gleder som vi forteller hverandre og som jeg gleder meg masse til å høre om når du kommer hjem. Noen ganger ler vi over gamle minner og flaue øyeblikk. Det er derfor det er så fint å ha en søster. Jeg kan fortelle deg alt, uten at du dømmer meg, men heller ler eller gir meg gode råd. Jeg håper de siste fire månedene vil gi deg lykke, glede og en god latter. Ikke gråt fordi du savner meg eller oss her hjemme, men heller gråt fordi du vil bli værende. Vi har hele livet foran oss, ny dører skal åpnes og noen skal lukkes. Vi er tross alt bare 17 år. Og selv om du ikke vil reise hjem, kan du heller tenke på at du kan reise tilbake dit så mange ganger du vil. Men jeg tenker også at det skal bli fint for deg å være litt sammen med oss igjen. Så må du love meg at du slutter å trene den magen din, for nå må jeg virkelig begynne med hardtrening for å få like fin mage som deg, ellers blir det ingen sydenferie dette året.
He-he. Når du kommer hjem igjen skal vi cruise på veien med bilen (fordi jeg får forhåpentlgivis lappen), ikke før i august vel og merke, men det er jo bare en måned etter at du kommer hjem. Også gleder jeg meg til å høre kjeftingen din igjen, begynner å savne det litt merker jeg. Det er faktisk ikke like morsomt å låne klærne dine uten å vite at det får konsekvenser; "If your sister is in a tearing hurry to go out and cannot catch your eye, she's wearing your best sweater".



Aldri glem hvor glad jeg er i deg. Aldri glem måten du kan få meg til å le uansett om jeg er drit sint eller lei meg. Du klarer alltid å få frem et smil uansett, selv om du vet jeg hater det. Aldri tvil på dine evner til å gjøre andre glad. Jeg ønsker deg kun det beste i livet, selv om livet også har opp og ned turer. Ikke begynn å gråte fordi noen forlater deg, men heller vær glad over at du har hjerterom til alle personer som du bryr deg om, resten fortjener ikke en plass i hjertet ditt. Aldri tvil på deg selv og ikke prøv å forandre deg for noen. At du er deg selv er mer enn nok, because you are pretty amazing.

I love you, always have and always will.

- Emilie Mikalsen

 

Madelen i New York

Jeg skal være utvekslingsstudent til Fulton, New York, skoleåret 11/12 og reiser med Eplorius, ASSE.

"Live and let live, you'll be the showgirl of the home-team, i'll be the narrator, telling another tale of the American dream."

Kategorier

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

hits