januar 2012

Sometimes people come into your life and you know right away that they are meant to be there.

Hej-hej. Jeg lever altså, selv om jeg er dårligere til å blogge enn broren min er til å lage mat og søstra mi er til å rydde rommet sitt. (Glad i dere)
Håper alle har det like fantastisk som jeg har det og at dere setter pris på alle de små tingene i hverdagen. Jeg prøver selv å gjøre det, fordi jeg vet at det er de tingene jeg kommer til å savne mest når jeg reiser hjem. 

Uansett..Jeg har ikke gjort noe spesielt siden sist, sånn egentlig. Var på min første volleyball kamp, og det var ganske kult i grunn, pluss at det var senior night og den siste kampen deres, så følte at jeg måtte være litt snill og dukke upp! Så hadde vi fri på fredag og da sov jeg hele dagen, herregud som jeg trenger søvn merker jeg. På kvelden dro jeg på basketball kamp og jeg tok ingen bilder fordi jeg er skikkelig elendig til det. På lørdag måtte jeg ut på tur i kulda for å løpe, før jeg ble med vmor på sykehuset for å besøke moren hennes, så dro hele fammen på restaurant og videre på kino. Vmor dro hjem, så da så vfar og Jan på "the grey" (og de sier at den var utrolig skuffende, så don't waste your money). Amanda og jeg så på "Man on a ledge", og den var seriøst genial. Åh, jeg elsker når filmer har overraskelser rundt hvert eneste hjørnet, vittige kommentarer, spenning og ikke minst GJENNOMFØRT manuskript. Awesome med andre ord. Jeg ville egentlig se på den filmen om 9/11 og gråte ut hjertet mitt, siden jeg er så miserable vet dere, men jeg er så glad for at Amanda overtalte meg til å se den andre. 

Meg: "Oh my god!" "Oh no" "Nonononono!" "No, stop, don't" "Get out!!" "Hurry up!!"
Amanda: "Would you please shuuuuussshhhhh?"
Meg: "No! You brought me to this movie and you know how I get during stressful movies, so YOU shuushhh"

Med andre ord; Løp på kino!



Fikk lagbildet vi tok for et par uker siden! Love love love my team. Minus han som står ovenfor meg, som gikk på laget i ca en uke før han slutta. Og godt er det, er det noe jeg ikke tolererer så er det rappkjefta fjortiser som ikke vet forskjellen på å være hyggelig mot en jente og å seksuelt trakassere dem. Æsj.



Er veldig klar over at shortsen min bulker seg sånn at det ser ut som jeg har cameltoe, men den er bare sånn. Gjett om jeg føler meg ukomfortabel hver gang jeg trekker den over rompa a. 



Noen andre bilder fra forrige uke;







Running down cancer! Måtte så klart ta et rosa bilde under slike omstendigheter. Jeg donerte også penger, så nå kan mams og paps være stolte over at ihvertfall en liten del av pengene jeg bruker er fornuftig spent. 



Meg og søte Kristen som jeg har blitt så veldig glad i! Ipod kvalitet er bra.


Jeg smilte fornøyd da jeg så denne statusen på facebook! Jeg tok nemlig med meg to melkesjokolader, og delte de ut når jeg selv var ferdig og løpe (kan ikke spise det før vet dere, paranoid), og overraskende nok ville alle smake. Guess what? De elsket min norske, verdens beste sjokolade! De to platene forsvant iløpet av fem minutter, Norge er tingen. Jeg lot også Ben og Ryan smake på vepsebol på en av basketball kampene for en stund tilbake og jeg lo så jeg gråt da de hadde hatt kula i munnen i en liten periode. HAHA. Her er noen av kommentarene:

"Oh my god, what was that? That was delicious"
"Waaait, there's something inside it"
"Oh yeah there's definitely something inside it. Hey Ryan, this candy comes with a surprise inside"
"Yeah, just like norwegians"
"Holy shit, I think I just had sex in my mouth"
"This is the best candy I've ever had, my new favorite kind"

Pluss at når hullet ble større, så sugde den seg fast i leppa deres og de bare "heeey what's happening" hahaha. Var kanskje en sånn episode hvor du må være der for å skjønne hva jeg mener, men jaja. 

Dette beskriver i grunn disse to gutta boys veldig bra..Jeg ler så jeg tisser på meg av alle kommentarene de kommer med, og de synes jeg har vanvittig dårlig humor og gir meg bare rare blikk og kaller meg for Norge. Sånn er det forsåvidt hele tiden, alt jeg syns er morsomt syns ingen andre er morsomt. Dere kan jo se for dere kleinheten når jeg prøver å slå av en vits eller fortelle en historie, men hver gang jeg kommer til hele poenget med det jeg sier, så ruller jeg rundt på gulvet mens jeg holder meg for magen fordi jeg syns det er så hysterisk gøyalt og klarer ikke å spytte ut resten. Og hvis jeg faktisk klarer det så ser de på meg med medlidende øyne og sier "It's okay maddy, it's okay". Huff, jeg savner Andrea jeg. 

Husker dere at jeg sa at jeg ble intervjuet av en reporter? Vell, resultatet ble ille, om ikke enda værre enn jeg hadde forestilt meg. Dette var meg når jeg leste artikkelen:



Dæven, jeg er flink til å svare på spørsmål og gjenta meg selv ti ganger. Greit nok at reportere ikke har lov til å endre på det du sier, men de fleste gjør jo det uansett, så hvorfor ikke skifte litt på ordene mine så jeg hørtes mer fornuftig ut enn en tolv-åring. 



Oh well. Gjort er gjort og sagt er sagt.

Vil avslutte dette innlegget med å gratulere verdens beste Stine med dagen! Kjempe kjipt at jeg ikke får feiret atten års dagen med deg, men sånn er nå det. Tenk at du er myndig allerede, herregud som tiden flyr, husker da vi løp rundt på melløs og byttet pokemòn kort. Jeg er veldig glad i deg og det vet du, vi får skåle til sommeren!


XoXo.

Catch me if you can.

Hallo. 

Tida flyr dere, i morra er det mandag igjen. Mandager kommer litt for ofte, selv om jeg er en av de få som faktisk liker å sosialisere meg på skolen. Sist mandag hadde vi som sagt fri, men vi hadde jo et løp, gikk meget fint det. På tirsdag var jeg på basketball kamp og på onsdag var jeg på min første wrestling match, og jeg har funnet ut at wrestling er ganske fascinerende, sånn helt seriøst. 





På fredag hadde vi enda et løp og det gikk enda bedre enn på mandag, jippi. Før jeg skulle løpe tusen meteren, sier treneren til meg;


Coach P: "So Maddy, where do you wanna go and eat when this is is over?"
Meg: "Uhmmm, I don't know, I don't really care as long as there's good food"
Ben: "Tullys!!"
Coach P: "Okay, we're all going to tullys if Maddy gets 5th place"
Meg: "Noo don't say that, you know I hate pressure"
Coach P: "I also know pressure is what gets you going"

Kom inn som nummer fire! Det værste er at det han sier funker, jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke telte hvor mange som var foran meg. Fikk min beste tid også, så press er en okey ting. 
Coach P: "Are we still going to Tullys, Maddy?"
Meg: "I didn't get 4th place for nothing!"





Ser ut som at jeg har fleskelår da.

I spansk timen her om dagen så skulle vi gå igjennom stilene vi skrev. Og på slutten så sier læreren bare: "Some of you guys used english words in your essays, that is not allowed.

Og jeg bare....obs.



Og så sa hun: "Especially Maddy did, and she was the only one getting a zero and has to do her essay over again". 
Magen min knøt seg plutselig sammen og det kjentes ut som om ho klapsa meg midt i trynet, så jeg bare: OH NO YOU DIDN'T...



Også snudde alle seg, rødfargen spredde seg sakte men sikkert og jeg bare...Dødspinlig.



Men så bestemte jeg meg for å fortsette rollen min som den glade piken jeg er og satte opp et skikkelig pokerface uttrykk. Spansk er trossalt mitt tredje språk, skakke værra lett.



"I may look calm but in my head I've killed you three times". 

Etterpå kom alle bort til meg og sa at de ikke kunne tro at hun pekte meg ut på den måten. Det hjalp litt da. Noen av lærerne her er litt over kanten direkte og sier akkurat hva de selv ønsker. Jeg overhørte for en stund siden at to av lærerne diskuterte hvor vidt de likte "overachievers", og han ene utbrøt "I hate overachievers, they freaking annoy me". Jeg trodde det liksom var litt av poenget med skolen, man skal alltid gjøre sitt beste for å sikte høyere enn det som forventes. De vil at vi skal kalle dem Mr, Mrs og Ms etterfulgt med etternavnet, men de kan fanden ikke være respektfulle nok til å holde elevenes prestasjoner for dem selv, for ikke å snakke om å være like høflige som det forventes at voksne mennesker skal være. Jeg har jo sagt at mange av dem er åpne, ærlige og lette på tråden, og med det mener jeg at de er lette og komme overens med i form av tulling osv, men samtidig er det ikke spesielt vanskelig å tråkke litt for langt over streken.

Kjøpte meg forresten et smykke på det smykkepartyet jeg var på for et par uker siden. I går kveld hadde Amanda et smykkeparty, så da lagde vi brownies, cookies, tacodip og masse annet digg. Har mer eller mindre spist brownies i hele dag, så sunn a gett. Jaja, I over-train so I can over-eat!

Ble forresten intervjuet av en reporter for avisen tidligere i uka. Jeg angrer på omtrent nitti ni av ordene jeg stotret fram, er det mulig å høres så utrolig tåpelig ut. Og det er i tillegg den typen "intervju" som bare kommer i avisa hver sjette måned..
Heldigvis har jeg søte venner som muntret meg opp mens vi ventet på bussen: 





Snakkes.

Believe you can and you're halfway there.

For akkurat fem måneder siden i dag, den 19. august 2011, sa jeg farvel til familien på flyplassen. Jeg husker at vi satte oss ned på cafèen på gardermoen og pappa spurte om det var noe jeg ville ha. Jeg sa selvfølgelig nei, ikke bare fordi magen min generelt ikke fungerer på tidlige morgenstunder, men også fordi den kriblet av ekstase, både vonde og gode sommerfugler. Hva slags følelser jeg hadde akkurat de siste timene på flyplassen kan ikke engang beskrives. Jeg lo og gråt om hverandre og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Hva ventet meg på andre siden? Jeg kjente allerede stoltheten gro innvendig da jeg gav meg selv et klaps på kinnet og bad meg selv om å ta meg sammen. Da jeg vandret ut fra toalettet, spaserte jeg målbevisst mot sikkerthetskontrollen. Jeg så alle de andre utvekslingsstudentene som skulle ta samme fly som meg, si hade til sine familier og jeg lot ikke èn tåre trille. Allerede da følte jeg meg et skritt nærmere til den nye meg. Mammas og pappas lille jente som skulle ta de første stegene inn i den voksne, selvstendige verdenen. Disse fem månedene har forandret meg veldig mye på kort tid, men bare til det positive. Og nå sitter jeg her, halvveis gjennom oppholdet, mer lykkelig enn noen gang og teller så absolutt ikke hverken dager eller minutter til hjemreise. Klart det skal bli fint og tråkke på norsk jord igjen, men dette har blitt mitt andre hjem, jeg vet ikke engang hvordan jeg skal klare og gå tilbake til gamle omgivelser lenger. Jeg gråter ikke fordi jeg er knust av hjemlengsel, men fordi jeg ikke orker tanken på å skulle reise vekk fra noe som viste seg å være mer enn jeg noengang kunne drømt om. 



"New York, the concrete jungle where dreams are made of".

"It's your first snowday ever, enjoy it."

Aloha! Herregud jeg er så forferdelig dårlig på å blogge, men når jeg først har masser av tid så finner jeg aldri motivasjon til å hamre løs på tastaturet. Det er liksom så mye enklere å legge seg på sofaen og spise oreos ;);)



Den siste uka har jeg vært på et par basketballkamper, hannibal banka selvfølgelig alle sammen ned i støvlene eller eventuelt støvlettene for kvinnenes del. Go Warriors! 

I spansken her om dagen så skulle vi skrive et essay på hundre ord, UTEN ordbok! Jeg bare, hallo? Og da lo dem selvfølgelig alle av meg og sa at det handlet om vår egen kunnskap og at ordbok var å jukse. Er det bare jeg som husker feil eller får vi ikke lov til å bruke ordbok hjemme i Norge heller? Jeg har uansett blitt tydelig mye bedre i spansk siden jeg kom hit, så det er vel kanskje en grunn til at man ikke skal benytte seg av slike kilder. 



Glemte jo helt og nevne at jeg har bestilt billetter til ALL TIME FREAKIN' LOW! Da billettene kom i posten hoppet jeg rundt som en fireåring og klarte ikke presse fram et eneste ord. Enda en drøm skal bli til virkelighet og selv om jeg er redd for at tiden går altfor fort, så gjør det ikke noe at tiden fram til denne kvelden skal fly avgårde.

På fredag morgen sto jeg på kjøkkenet og laget frokost i ro og mak, så kommer Jan inn og sier at skolen begynner to timer senere. Jeg skrur selvfølgelig på tv'en bare for å forsikre meg om at det faktisk stemmer, akkurat som jeg sjekker alarmen min fem ganger før jeg tar natta, og på skjermen ruller flertallige skoler som enten er forsinket eller stengt. Det første som slår meg er selvfølgelig at vi har et løp senere på dagen, og jeg vet at hvis halvparten av skolene som deltar er stengt, så blir løpene kansellert. Jeg setter meg på pcen og logger selvfølgelig på facebook fordi jeg er avhengig av oppdateringer akkurat som nitti prosent av befolkningen er, og da popper det opp statuser på statuser om at vi starter senere. Det går ca ti minutter og så popper det opp nye statuser som sier "Snowday", og jeg bare: "Nooooo". Jeg logger febrilskt inn på twitter, siden det er en annen fin internettside og skriver: "My first snowday ever, on the one day I actually wanna go to school. Screw you friday 13th".
Alle andre var selvfølgelig superhappy, blant annet Austin som ba meg om å nyte dagen, var jo trossalt min første snowday. Visste dere at vi har krav på fire snødager, og selv om vi ikke bruker de opp på vinteren, så får vi dem igjen på slutten av skoleåret? Ah, Amerika, for et flott sted og leve. Jeg fortalte dem selvfølgelig at når det begynner og snø i Norge, så tar vi bare på oss turskia med sekken på ryggen som er fullpakket med appelsiner og sjokolade, for å streve oss igjennom stormen fordi vi ikke får fri. Sa selvfølgelig også at dersom forholdene blir litt mer ekstreme så spenner vi fast beina i tennis racketer (?). Kjør hardt, kjør stil, vi er nordmenn uten tvil!





Måtte selvfølgelig innom Starbucks en tur og da passet jo denne koppen veldig bra!

Fikk t-skjorter her om dagen også

Siden løpet vårt ble kansellert og jeg ikke skulle på skolen, så hadde jeg plutselig mye tid til overs. Så da ble det litt rydding og vasking med vertsfar, før jeg begav meg ut på mitt nye mat eventyr. Første gangen jeg har lagd grøt og den ikke har blitt ble svidd! Så da måtte jeg nesten ta et minutts stillhet, synge nasjonalsangen og bare ta litt tid til å la stoltheten synke inn. Litt senere på kvelden tok vi turen på kino igjen og så "Joyful noise", en skikkelig feel-good film!



Grøten var til "mid-term sleding party" med område representanten og alle studentene hun har ansvaret for. Fikk mange komplimenter etter måltidet, noe som kom overraskende, hadde ikke forventet at noen egentlig skulle smake på den smørja. Hvis jeg aldri hadde sett noe lignende før, så hadde jeg ikke akkurat hivd meg innpå for å si det sånn. Men siden den ble spist opp før jeg i det hele tatt rakk og spise mer enn èn skje, og vertsmor fikk heller ikke smakt, så da får jeg vel lage det ganske så snart igjen! 



Et av de tre bildene jeg tok, så får nesten vente til de andre som faktisk tok bilder, legger de ut.



Har fått min første plass på hylla og flere skal det bli!





Flere klesplagg og mine nye running babies! De ser ikke så nye ut lenger nå da, siden jeg har løpt med dem ute i et par uker..
Også prøvde jeg den nye lua jeg fikk til jul siden verstmor påstår at den er så kledelig:





Liar liar, pants on fire kaller vi det.

Et lite bildedryss fra her og der, nerdet nemlig kameraet til vertsforeldrene mine:



Fra nyttårsaften! Sykt mye god mat, synd at øynene mine er så mye større enn magesekken.



Fra Amanda sin bursdag!





Halloween. Hvis jeg ikke hadde begynt på gresskaret halv elleve om kvelden, hvor jeg måtte følge en ti-stegs beskrivelse på hvordan den skulle bli beskjært, så hadde den sikkert ikke endt opp som en sirkusklovn. Nå er jo klovner i og for se skumle så teoretisk sett ble det ikke så altfor mislykket. 

I dag har jeg gjort lekser, vært på løpetur og nå sitter jeg barnevakt fram til klokka elleve, de kom forøvrig løpende inn døra og ropte at de var blitt rike, siden Lisa hadde vunnet $4000 dollar!
Skal antageligvis ta en liten pause og be vertsfar passe dem i en time eller to, fordi Amanda ville gjerne at jeg skulle bli med på en eller annen bursdagsfest. I morgen må jeg fullføre psykologi prosjektet mitt, skal legge ut filmen når den er ferdig, før det bærer videre til OCC igjen, fordi løpet vårt ble jo som sagt kansellert på fredag og rescheduled til i morgen. I morgen er det fri i tillegg, way to spend my day off..Heldigvis skal jeg tilbringe den med verdens mest fantastiske gjeng så jeg skal ikke klage! Vi snakkes, store og små :-)

Say what?



Okei. Kult. Dette er antageligvis once in a lifetime. Jeg sier ikke at det ikke blir flere videoblogger fordi jeg har fortsatt mange filmer jeg har lyst til å dele med dere, men da blir det ikke at jeg sitter alene foran kameraet og sier "drit" mer enn èn håndfull ganger he-he. Glemte forresten å si at jeg og Amanda kjørte rundt i Syracuse tidligere i dag. Litt kort info om Syracuse: Ja, det er et sted med bra spisesteder og selvfølgelig mitt kjære kjøpesenter, MEN det er Oslo's gater x 10. Altså, omtrent alle eier en eller annen form for våpen og de fleste bærer pistoler eller kniver og vi var til og med vitne til en drug deal, og dette var midt på dagen, kan jo bare forestille meg hva som foregår ved natterstid. Grøss. Welcome to America og de litt mindre festlige opplevelsene..

Cheers to a new year and another chance for us to get it right.

Enda et år har gått meg hus forbi, hvor ble tiden av? Jeg husker fortsatt nyttårsaften i fjor som om det skulle vært i går; hvor mange av mine bestevenninner var samlet når vi ønsket det nye året velkommen og jeg tenkte at det var såå lenge til jeg skulle reise vekk for å starte mitt eget, amerikanske liv. Det er nå et år siden og jeg er nesten halvveis på reisen min og starter et nytt år med nye omgivelser og familiemedlemmer. Jeg har opplevd mye fint i løpet av året som har vært, jeg har ledd så mye at jeg alltid ble overrasket da jeg tok en titt i speilet og ikke fant noen sixpack. Jeg har grått øynene mine hovne og røde, både av glede og av sorg. Jeg har lært så mye om meg selv, jeg har definitivt vokst på veldig mange områder som jeg aldri trodde jeg skulle, jeg har opplevd episoder som jeg aldri helt kan sette ord på og som bare en håndfull personer kan forstå. Tiden tikker av gårde og enda jeg hele tiden prøver og sette pris på alt som skjer, så må jeg gi meg selv en klapp på kinnet i ny og ne for å minne meg på det, fordi før jeg vet ordet av det er enda et nytt år over og jeg sitter igjen med det samme tafatte trynet og skjønner ikke hvorfor alt har løpt maraton. Jeg er takknemlig for alle de menneskene som alltid har vært her og for alle de nye fjesene som har fått en del i livet mitt. Jeg har mange nyttårsforsetter som jeg håper jeg kan fullføre, de blir dessverre holdt i et hemmelighetskammer, at least for now fordi de egentlig bare er innmari teite. Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år og måtte alt dere drømmer om bli til virkelighet :-)

I går kveld:

Meg: "Happy new yeaaaaaaaaaaar!! Love you lotssssss
Andrea: "HAPPY NEW YEAR!!! still an hour to wait here....
Meg: "Haha faen glemte det"



Et av nyttårsforsettene er selvfølgelig to stay cool, men det blir jo ikke noe stort problem. 
 

Madelen i New York

Jeg skal være utvekslingsstudent til Fulton, New York, skoleåret 11/12 og reiser med Explorius, ASSE.

"Live and let live, you'll be the showgirl of the home-team, i'll be the narrator, telling another tale of the American dream."

Kategorier

Arkiv

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

hits