februar 2012

Smile, not only because you can, but because you deserve to.

En kjapp liten oppdatering, fordi jeg er trøtt og kan nesten ikke vente til jeg lukker øynene på puta mi og brer dyna over hodet. Det hadde jo vært veldig mye enklere hvis jeg faktisk hadde hatt en dyne, men det har ikke amerikanere hørt om...enda. 

La oss starte på fredag for omtrent en uke siden. Var på basketball kamp igjen og det var også sectionals game. Enda jeg gikk rundt og følte meg som en fyllesyk partygris på grunn av pillene som skulle fjerne smerte, de fant jeg fort ut at jeg ikke tålte for å si det sånn. Malte ihvertfall magen min med nummeret til Tayler og ryggen med nummeret til Devin. Snill venn. Må si det var koselig og litt kleint at jeg får så mye oppmerksomhet på grunn av denne hit-and-run bilgreia, får gaver av personer jeg knapt kjenner og kort fra små barneskole elever, for ikke å snakke om alle som stopper meg på butikken og konstant ringer på hustelefonen. Small town hvor alle vet alt..



Spencer :)

På lørdag var det sectionals for indoor track, men jeg kunne ikke delta. Må si det var kjipt å sitte på sidelinja og bare kunne heie. Spesielt når man ser resultatene av løpene du skulle ha vært i og innser at du kunne ha vært sectional champion. Ukult. Heldigvis kom en del av vennene mine opp for å heie litt de også, så da satt jeg ikke der helt for meg selv og furtet. Da dette var ferdig dro alle sammen på Tully's og spiste goooood middag.

På søndag startet jeg på en liten minnebok, scrapbook ting som jeg skal gi til treneren min, samt at jeg lagde plakat til basketball jentene (men den glemte jeg å ta bilde av). På kvelden dro jeg over til Spencer's house med søte jenter, også måtte selvfølgelig Tayler og Ryan komme og spolere kvelden vår da de fant ut at jeg befant meg bare to hus unna dem. De hadde planlagt å kidnappe meg, men så husket de at jeg ble påkjørt av en bil og at jeg mest sannsynlig ville bannet i smerte. Vi endte alle sammen opp på gulvet under tepper og så på skrekkfilm. Fine venner jeg har da :)

På mandag sto jeg opp før hanen gaula og for avgårde på sykehuset, hvor jeg fjernet stingene og gipsen. Finally free! Dere aner ikke hvor mye den har klødd altså. Når jeg kom hjem prøvde jeg meg på en liten joggetur, noe som gikk ganske bra tatt i betrakning og på kvelden var det partyparty hos Austin med masse bra folk!



Eneste bilde som ble tatt, selvfølgelig ser jeg ut som en idiot og Harry Potter arret i panna gjør det ikke så veldig mye bedre. Kan ihvertfall trøste meg med at det ser mye bedre ut nå! P.S. Vi vant i biljard, og selv om det var fordi alle andre gjorde dumme feil så vant vi selv om og det er det som teller!! He-he.

På tirsdag sov jeg omtrent hele dagen, jogget meg en tur og på kvelden ble jeg hentet av foreldrene til Tayler som kjørte meg til basketball kampen. På veien hentet vi to jenter fra nabo bygda, og de luktet som reine godterisjappa da de satte seg inn i baksetet med meg. Yes tenkte jeg da, men det gikk helt greit. Jentene våre vant, så nå er de videre for å konkurrere om et eller annet championship. 

På onsdag var det tid for state qualifiers, noe som passet meg ille dårlig. Løpet gikk også rett i dass, så jeg kom ikke videre. Jeg sverger, noen der oppe vil ikke at jeg skal løpe, ugh. Skulle egentlig delta i to løp, men treneren min skrev meg ut fra nummer to, fordi jeg fikk mindre enn fem minutter på og ta meg sammen, og det var ikke tid nok med tanke på at hodet mitt kjentes ut som om jeg hadde kjørt en rundt og rundt berg-og-dal bane og alle vet jo hvordan jeg takler den slags tøv. Vent til outdoor track sier bare jeg, da skal fader ingen bil få ødelegge! Etter at denne dagen var ødelagt, dro vi på Tacobell og spiste digg mat. Taco gjør alltid susen!



Jeg begynte løpet bra da ihvertfall.

På torsdag dro jeg på kjøpesenteret med Tayler, Ryan og Devin. Vi endte opp i mat delen, det var jo ingen bombe. Deretter måtte vi kjøre til et annet sted, fordi Tayler ikke fant telefonen hun skulle ha, som i det hele tatt var grunnen til at vi dro. Ikke at det gjorde noe, digger dem alle tre, de har akkurat like teit humor som jeg har så jeg hadde det like bra som toppen av kransekaka. 

På fredag dro jeg på trening, enda sesongen er ferdig for meg, men i skrekk for å bli tjukk så tenkte jeg bare to heck with it og dro på meg løpeklæra atter en gang. Deretter lagde jeg brownies, gjorde lekser og øvde på prøve, før jeg ladet opp til fest hos Chris. Herregud for en kveld!! Jeg har hatt mange bra kvelder i det siste, men denne toppet absolutt alle begivenheter. Jeg tror både gutter og jenter var dauslitne da midnatt nærmet seg, og alle romper var slitne etter all hofte vrikkingen..Gjennomført kveld.

På lørdag dro jeg ut og spiste med vertsfamilien og det var koselig, har liksom ikke fått tilbringt så mye tid med dem den siste uken. På kvelden dro jeg over til Tayler, og der var også den andre utveklingsstudent jenta; Karolina, og selvfølgelig Devin siden ho er lillesøstra, og jammen kom ikke Curtis en tur også. En latterfull kveld/natt, enda jeg våknet omtrent hver eneste halvtime av at ryggen verket fra sofaen, og Tayler som mer eller mindre lå oppå meg til slutt.

I dag har jeg vært på kino med Spencer og sett "This is war" og den var akkurat like bra som jeg trodde den skulle være, om ikke bedre. Etter filmen lekte vi litt i trafikken, tulla. Men jeg måtte seriøst lære Spencer hvordan man krysser veien, sier jo litt om den lille bygda vi bor i, vi har jo ikke gangfelt, ikke rart man bli påkjørt vett. (Kinoen ligger i Oswego, omtrent tjue minutter unna Hannibal). Vi dro ihvertfall på en koselig pizza restaurant som minnet meg om one tree hill av en eller annen grunn, og der satt vi og skravlet i et par timer om alt og ingenting. Søt jente!

Puhh, det var et langt referat. Nå er det natta på meg. Og hvis det ikke var åpenlyst nok, så hadde jeg vinterferie denne uka, i tilfelle noen skulle være i tvil! Beklager for at jeg er dårlig på å ta bilder, må seriøst skjerpe meg. Ha en fin neste uke :-) 

Never underestimate the power of your actions, with one small gesture, you can change a person's life for better or for worse.

Når jeg sa at jeg skulle oppleve alt jeg kunne i Amerika, så regnet jeg ikke med å være så nær "døden" at frykten fortsatt får kroppen min til å riste. Livet er kort dere og jeg vet at jeg har tatt veldig mye for gitt, men samtidig føles det helt ekstremt urettferdig. Jeg vet at jeg har vært fantastisk heldig, jeg kan spasere vekk fra dette med null brukne ben eller livstruende skader. Bilen som traff meg kjørte 50 mph og rakk ikke engang bremse før han nådde meg. Flaks at jeg var rask nok til å i det minste løpe så fort jeg kunne framover, sånn at det var siden av bilen som traff meg og ikke fronten. Jeg kan ikke beskrive hendelsen, det føles altfor uvirkelig. Det føltes som om jeg datt av en sykkel og landet midt på trynet, men jeg vet at jeg ble kastet både høyt i lufta og langt.
Jeg var klar for å reise meg da jeg innså at jeg blødde kraftig fra hodet, om dere kjenner meg så vet dere at jeg absolutt ikke tåler blod. Det første jeg tenkte var og dekke til hodet mitt. Jeg lå vel stille i omtrent to sekunder før det kom tjue folk løpende og alle ropte "call 911" og jeg følte at jeg var med i en episode av CSI og greier, også kom sjokket og adrenalinet strømmende gjennom kroppen og jeg begynte og hulke som om det var liv om å gjøre. Noe det egentlig var også. Jeg bannet og kjeftet på de idiotiske menneskene som så fint veivet meg over veien og de svarte om og om igjen at de trodde bilen skulle stoppe. Hva faen. Deretter skulle alle de tjue menneskene se på kuttet mitt, noe jeg selvfølgelig nektet. Den første jeg tenkte på å ringe var treneren min, fordi han er en av de jeg står nærmest her nede og jeg visste at han bare befant seg et par meter ned i veien. Jeg hørte stemmer jeg kjente, stemmer som beroliget meg med at de hadde ringt vertsforeldrene mine og treneren min og at hjelpen var på vei. Så kom ambulansen og jeg ble spent fast rundt alle mulige kroppsdeler og fikk plassert på nakkestøtte, før jeg ble rullet inn i bilen. Jeg er jo helt sinnsykt klaustrofobisk så jeg friket ut i et par minutter før jeg innså at det bare måtte bli sånn. Jeg hylte som en stokken gris da de fortalte meg at de måtte stikke nåler i meg, men heldigvis kom treneren min i samme øyeblikk og grep tak i hånden min. Han fikk også kjøre i ambulansen med meg, noe jeg setter veldig stor pris på. Kjøreturen gikk overraskende fort og plutselig ble jeg trøkket nedover korridorene og inn på "Emergency room", dæven tenkte jeg da og innså alvoret i situasjonen. Jeg ble lagt i en seng og inn strømmet tretti sykesøstre og doktorer, og alle skulle fortelle meg hva de het og hvem de var, og jeg bare lå der og tenkte herregud, dette må være et mareritt. Jeg ble stabbet med blodprøver, fordi de bommet jo hver enda gang, og klærne ble klippet opp i tusen biter også lå jeg der i fødselsdrakta mi da, utenom trusa, den fikk jeg visst beholde, KLEINT. Jeg liksom bare, hallo, jeg er ikke bevisstløs så kan noen plis gi meg et teppe? Så måtte jeg ta femti bilder av den ene hånda og femti av den andre, også et par hundre til av bein, mage, rygg og hode. Jeg lå der og skjønte absolutt ingenting og ville bare bort og vekk fra kaoset. Når testene endelig var fullført, ble jeg satt inn på et eget rom, hvor jeg plutselig hadde veldig mange på sykebesøk. Var koselig det da, på tross av at jeg ikke helt følte for å bli glana på. Jeg lå der i flere timer, heldigvis at jeg hadde underholdende mennesker rundt meg, og da jeg fikk bilde fra basketball kampen på skolen, trillet først en tåre og førte til en halvtimes sammenbrudd nonstop. 



Etter omtrent åtte timer sengeliggende, fikk jeg endelig lov til å ta av nakkestøtten, noe som føltes helt fantastisk. Jeg fikk også lov til å drikke (hadde tross alt vært ute på løpetur) og spise litt. Etter enda et par timer med sukk, stønn og utålmodighet kom endelig doktoren og sydde igjen kuttet mitt. Helsike så vondt de sprøytene han brukte for å numme panna mi gjorde, oh my god. Skal vel egentlig takke for det da, fordi jeg kjente ingen verdens ting da jeg ble sydd igjen. Sytten sting. Skulle egentlig ha seksten, men siden jeg var sytten år så slang han på et til, wohoo dødskult. Han trodde han var skikkelig sjef og ungdommelig, så jeg svarte mer eller mindre sarkastisk på hvert eneste spørsmål. I tillegg til at han snakket om biler mens han holdt på, og jeg bare seriøst, snakker du om biler akkurat nå? Han syntes visst jeg var hysterisk morsom da. Så fikk jeg gips på halve armen, håndleddet og tommelen, før jeg ventet enda en time på alle papirer. Da jeg endelig trodde jeg skulle få dra hjem, så fikk jeg beskjed om at de måtte gi meg en vaksine, og jeg bare DU KØDDER MED MEG NÅ. Men den vaksina kjente jeg ikke engang, fordi jeg var bare så sliten og trøtt at jeg satt på sengekanten og syntes at alt sugde. Var hjemme rundt fire på morgenen og da måtte jeg selvfølgelig ringe ho mor, som freaka ut, også fikk jeg veldig mange meldinger og annet styr fra alle i norge tidlig dagen etter, og jeg bare hallooo tidsforskjell eller. Tulla, dere er så herlige så. Fant også disse på facebook på morgenstunden:












Aww. Jeg var hjemme fra skolen på onsdag, selv om alle visste at jeg ville dratt hvis det ikke hadde vært for at jeg kom hjem så sent..Fikk besøk hele dagen, ble helt overveldet av alle gavene, blomstene, sjokoladene, kortene og ikke minst verdens fineste venner. Da de kom inn døra med store teddybjørner og bunker med god bedrings kort, ble jeg bare super emosjonell igjen. Kan ikke engang beskrive det. At så mange bryr seg og tenker på meg føles helt merkelig. Jeg hørte historier om at lagkameratene mine hadde sprintet så fort de kunne opp til veien hvor jeg ble påkjørt, men rakk ikke ambulansen. Alle tekstmeldingene fra dem, alle klemmene, alle ordene. Treneren min som bare er verdens beste og som holdt hånden min hele veien. Alle som hadde troen på meg og som ikke tvilte på styrken min ett sekund. Jeg er verdens heldigste på tross av hele situasjonen og jeg kunne ikke vært mer heldig enn jeg var. Det var kanskje ikke en veldig velykket valentinsdag, men med tanke på all den kjærligheten jeg har blitt overøst med, så har jeg heller ikke hatt noen bedre. Jeg dukket selvfølgelig opp på skolen både torsdag og fredag, hvor jeg fikk streng beskjed om å dra hjem fordi jeg måtte være riv, ruskende gal. Men sånn er jeg bare. Jeg er veldig glad i alle de personene som har en del i livet mitt og jeg setter så stor pris på dere. Jeg lover å passe på meg selv, men dere må returnere tjenesten, jeg har ikke råd til å miste noen. 









Når jeg våknet onsdag morgen var jeg livredd for å se meg i speilet, forventet det værste. Heldigvis var det bare for det meste blod og gørr som jeg lett fikk vasket bort, så minus kuttet i panna, skrubbsår og hevelse i halve trynet så kunne det sett mye værre ut. Det var ikke spesielt digg å se nedover seg selv og finne nye blåveiser og rifter overalt. Heldigvis har det roet seg ned og i på mandag fjernet jeg stingene og gipsen. Så da gjenstår det bare et stygt, blodig arr i panna, men det ser også bedre ut for hver dag som går. Jeg har valgt og se humoristisk på dette, som betyr at jeg derfor går rundt og vitser om det. F.eks her om dagen så vi på film i den ene timen, også var det en liten unge som løp over veien, og begge bilene stoppet, og jeg bare: "Wow, wish my car stopped". I starten var det ingen som turte og le, men nå har de alle tilvendt seg og innsett at det er lettere for meg på den måten. Det eneste kjipe er at jeg merker hvor skremt jeg blir når biler kommer litt for nærme meg. Var ute og jogget, og jeg hoppet mer eller mindre inn i skæven hver gang en bil passerte, var så paranoid at jeg trodde folk gjorde det bare for å være slemme. Her om dagen måtte jeg også bli fulgt over veien fordi jeg sto der i ti minutter for å forsikre meg om at det var trygt å gå. MEN ting kunne alltids vært værre og dette har definitivt vist meg å sette enda større pris på livet.



Dere kan lese om det her; (P.S. jeg vet at jeg ikke er 18)

http://www.9wsyr.com/news/local/story/Teen-taken-to-hospital-after-being-struck-by-car/aXJe-Pr4-kuL_KkI_xwoSQ.cspx

Sisters function as safety nets in a chaotic world, is simply by being there for each other.

Til min kjære tvillingsøster! Når du oppdager at jeg har vært inne på bloggen din og skrevet dette innlegget, vet jeg at du mest sannsynlig vil bli sur på meg, men hvorfor ikke utnytte bloggen din litt når du først var så snill og gav meg passordet ditt? Også vil jeg bare kommentere at jeg faktisk har blitt veldig mye flinkere til å rydde rommet mitt, så det så.

Vel, hvor skal jeg begynne Madelen? Hvordan har det seg at to søstre som er så avhengig av hverandre, nå er på hver sin side av jorda? To søstre som lever hvert sitt liv, to ganske forskjellige, men likevel like liv. Jeg husker enda den dagen avgjørelsen ble tatt. Da du bestemte deg for at nå skulle du ta et steg ut i den store verden på egenhånd. Jeg må innrømme at jeg trodde du først tullet. Men det viste seg at du var helt seriøs. Under hele prosessen hvor du hver dag, faktisk flere ganger om dagen oppdaterte mailen for å se om du hadde fått vertsfamilie. Plutselig en dag i februar skjedde det. Det kom helt uventet, hvert fall på deg. Du ble helt alvorlig i ansiktet og plutselig begynte du å gråte. Jeg er sikker på at det var utrolig mange tanker som surret rundt i hodet ditt akkurat i det øyeblikket. Nå var det virkelig ingen vei tilbake. 

Jeg tenkte aldri noe særlig på tiden. Tenkte hele tiden at jeg ikke gadd å bry meg, siden det var uansett så lenge til du skulle dra. Vi hadde jo så god tid, masse tid vi kunne tilbringe sammen. For egentlig skulle du jo ikke dra før 7. september. Men du sendte så mange mail og spurte om du kunne få reise før og helt uventet kom du igjennom med ønskene og fikk en ny avreisedato: 19. august. Da begynte jeg plutselig å stresse. Helt uventet var det plutselig duket for 17 år's bursdagen vår, og da var det ikke lenge til du skulle dra. Det gikk ikke helt opp for meg at du virkelig skulle reise før dagen plutselig var her. Den morgenen vi stod opp og kjørte innover til gardermoen, da vet jeg at det surret mange tanker i hodet mitt, sikkert dobbelt så mange i ditt. Nå var det så virkelig. Du skulle faktisk dra, og det var ikke akkurat en to uker's ferie. Det var faktisk ti måneder. 



Dette er det siste bildet jeg tok av deg før du reiste. I det øyeblikket begynte reisen din. Ti måneder uten familien og vennene, helt alene på egenhånd. Du visste ikke hva som ventet deg på andre siden, og jeg tror det var både bra og dårlig på en gang. Du var så utrolig spent. Men du var så rolig, jeg forstår ikke hvordan du klarte det. Hele natten vridde jeg meg i sengen, fikk ikke sove. Det må ha vært en million ganger verre for deg. Den dagen var emosjonell, jeg gråt i flere timer ettter at du hadde dratt. Tanken på at du skulle være borte så lenge var uvirkelig. Hvordan skulle jeg klare meg uten deg så lenge? 

Nå har du vært borte i seks måneder. Du er over halvveis i oppholdet ditt. Det er ett halvt år har gått siden du dro. Et halvt år siden jeg sa farvel til deg på flyplassen. Det er helt utrolig å tenke på. Den dagen var helt forferdelig. Jeg trodde ikke at det kom til å bli så vanskelig å si hadet til deg, men der tok jeg veldig feil.


"A sister is a gift to the heart, a friend to the spirit, a golden thread to the meaning of life."

At jeg har klart meg uten deg i seks måneder, og at du har klart deg uten noen av oss i et halvt år. Det er kun fire måneder til jeg ser deg igjen, og jeg vet nå at jeg stresser deg, fordi du hele tiden sier at du ikke vil hjem fordi du trives så godt. Og jeg synes det er fantastisk at du trives og har det bra, for det gjør at jeg også kan ha det bra uten å tenke på at du sliter, er lei deg eller like venneløs som Lindsey Lohan i filmen "Mean girls". Det er hyggelig å vite at du har venner du kan stole på og spise lunsj sammen med (he-he). 

Men jeg kan ikke unngå å si at jeg ikke savner deg, for det gjør jeg. Det går ikke en eneste dag uten at du er i tankene mine. Det skal bli godt og kunne se deg ansikt til ansikt igjen, ikke bare gjennom skype. Kunne gi deg en klem og vite at det ikke er en så stor avstand mellom oss. Men jeg vet at dette er godt for oss, komme oss litt bort fra hverandre. Teste ut noe nytt. Vi skal tross alt ikke bo sammen hele livet heller. Men de gangene vi skyper sammen, gjør alltid uken min så mye bedre. At jeg kan snakke med deg og samtidig se deg gjør avstanden så utrolig mye mindre mellom oss. Jeg vet nå de siste dagene, at du gjerne skulle hatt meg og mamma der sammen med deg. Jeg skal ikke nevne det alt for mye her på dette innlegget, for jeg har allerede smugtittet på innleggene dine og har sett at du holder på med ett innlegg om det nå.

Dette bildet la du til i et album du kallte "when you miss me", den gangen du tok mac'en min uten tillatelse.
Nå savner jeg deg mer enn du aner. Jeg kunne virkelig ønske jeg var hos deg nå og kunne støttet deg, slik du alltid har støttet meg i lignende situasjoner. Nå ble rollene plutselig byttet om, og jeg må si at rollen som pårørende er helt forferdelig. Jeg kan ikke tro at du og resten av familien har klart å komme gjennom slike ventetider og hendelser så mange ganger. Og som du sikkert har tenkt flere ganger, kunne jeg ønske at det var meg isteden for deg. For dette fortjente du ikke. Jeg vet at du har det bra nå, men jeg får helt vondt inni meg av tanken på at jeg sitter på andre siden av jordkloden og er helt maktesløs. Det er ingenting jeg kan gjøre og det er en helt forferdelig følelse. Jeg skulle gjort alt for å kunne være sammen med deg nå, men det eneste jeg kan gjøre er å gi deg en hel haug av fine ord og tenke positivt. Jeg er fremdeles i sjokk og sitter med en klump i magen, hjertet, hodet og gerenelt hele kroppen. Du må vite at jeg setter så utrolig stor pris på deg, jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Aldri tvil på min kjærlighet til deg; "If you don't understand how a woman could both love her sister dearly and want to wring her neck at the same time, then you are probably an only child".


"Sisters never quite forgive each other for what happened when they were five".

Jeg merker selv at jeg har vokst mye dette halvåret. Jeg tenker annerledes, prioriterer annerledes. Jeg står på egne ben, akkurat som det du gjør. Nye erfaringer, opplevelser, minner og gleder som vi forteller hverandre og som jeg gleder meg masse til å høre om når du kommer hjem. Noen ganger ler vi over gamle minner og flaue øyeblikk. Det er derfor det er så fint å ha en søster. Jeg kan fortelle deg alt, uten at du dømmer meg, men heller ler eller gir meg gode råd. Jeg håper de siste fire månedene vil gi deg lykke, glede og en god latter. Ikke gråt fordi du savner meg eller oss her hjemme, men heller gråt fordi du vil bli værende. Vi har hele livet foran oss, ny dører skal åpnes og noen skal lukkes. Vi er tross alt bare 17 år. Og selv om du ikke vil reise hjem, kan du heller tenke på at du kan reise tilbake dit så mange ganger du vil. Men jeg tenker også at det skal bli fint for deg å være litt sammen med oss igjen. Så må du love meg at du slutter å trene den magen din, for nå må jeg virkelig begynne med hardtrening for å få like fin mage som deg, ellers blir det ingen sydenferie dette året.
He-he. Når du kommer hjem igjen skal vi cruise på veien med bilen (fordi jeg får forhåpentlgivis lappen), ikke før i august vel og merke, men det er jo bare en måned etter at du kommer hjem. Også gleder jeg meg til å høre kjeftingen din igjen, begynner å savne det litt merker jeg. Det er faktisk ikke like morsomt å låne klærne dine uten å vite at det får konsekvenser; "If your sister is in a tearing hurry to go out and cannot catch your eye, she's wearing your best sweater".



Aldri glem hvor glad jeg er i deg. Aldri glem måten du kan få meg til å le uansett om jeg er drit sint eller lei meg. Du klarer alltid å få frem et smil uansett, selv om du vet jeg hater det. Aldri tvil på dine evner til å gjøre andre glad. Jeg ønsker deg kun det beste i livet, selv om livet også har opp og ned turer. Ikke begynn å gråte fordi noen forlater deg, men heller vær glad over at du har hjerterom til alle personer som du bryr deg om, resten fortjener ikke en plass i hjertet ditt. Aldri tvil på deg selv og ikke prøv å forandre deg for noen. At du er deg selv er mer enn nok, because you are pretty amazing.

I love you, always have and always will.

- Emilie Mikalsen

 

I like school, it's a good way to kill time between weekends.

Hallo! Har hatt en veldig bra uke og en kjempe helg, så nå er jeg blid og fornøyd (og litt rund).

På mandag var det basketball kamp, herregud så mange basketball kamper jeg er på, burde fått en pris for støttende supporter. På tirsdag hadde vi et løp, som jeg gjorde det veldig bra i, elsker følelsen av accomplishment. På tirsdag hadde også jeg og Ben vår senior night, men siden vi har jo ingen hjemmemøter, så vi dro ut med laget etter løpet og spiste på restaurant. Noe som var utrolig koselig, enda så sent jeg kom meg hjem i seng. Vi fikk også t-skjorter av laget, på forsiden står det "Hannibal 12" og på ryggen signerte alle sammen. På Ben sin skrev jeg selvfølgelig "#1 Norwegian" he-he. Får legge ut bilde av den senere! Fikk også en aldri så liten tale av Ryan, kommer til å savne den gutten der!



Litt uheldig bildevinkel her ja. 



Det kleine øyeblikket når du tar bilder med selvutløser på do og en av mødrene på laget kommer inn og lurer på hvorfor vi bruker så lang tid.



Fikk blomster og ballonger av foreldrene til Ben, aw!



"Hey, the chicken wings has their own seats" 

På onsdag og fredag var det også basketball kamper. Wow. På fredag var det senior night for gutta, så etter kampen dro omtrent halve skolen på bowling. En av de beste kveldene jeg har hatt! Var vel egentlig natt, var i seng klokka tre og skulle opp klokka sju neste morgen..So worth it! Tok ingen bilder som vanlig, men det er jo bare et tegn på at jeg ikke hadde tid til sånt fjas.



Du får en ti-kroning om du finner meg, jeg drukner alltid i mengden.



Warriors baby!



And again..

På lørdag sto jeg som sagt opp tidligere enn hva jeg foretrekker, men det gikk vel greit det og! Vi løp et Cross Country løp, bare for morro. Var ikke så veldig festlig da, krampa tok meg. Men kom på tredjeplass over all og var den første kvinnelige deltakeren som krysset sluttlinjen, fikk medalje og greier, kuliii. 



Dette er den andre treneren min (Coach Pike), Ben, Kristen og meg.



Hun i gul jakke er maraton løper, så jeg og Kristen bestemte oss for at hun skulle vi løpe fra. Haha, hadde det gøy på hennes vegne. Jeg ble litt stressa midt inni der, fordi hun kom nærmere og nærmere og pusta som en jævla elefant så jeg ble så sykt ufokusert, men hun sklei bakover igjen mohaha. 

Etter løpet dro jeg og spiste lunsj med vertsmor og vertssøster, deretter sov jeg et par timer. På kvelden dro jeg ut og spiste med masse folk, før vi dro videre på kino. Så "The vow", kjempe søt film, men må innrømme at den var litt skuffende. Tror jeg aldri har vært på kino med så mange mennesker før. Latterkrampe når alle lo av det samme og reagerte likt til omtrent alt som skjedde på lerrettet, digger dem! Etter filmen dro vi på Mcdonalds, kjørte rundt og rundt i diverse biler og ropte ut av vinduet til random folk på gata haha, jeg knakk sammen hver eneste gang. Vi endte opp i huset til Austin og der ble vi mer eller mindre halve natta og bare skravla. Liker mine kjære amerikanere :) 

I dag har jeg sovet til langt på dagen, skypet med nordmenna, gjort lekser og loket på nettet. En fin og avslappende søndag, og en fin forberedning til ny skoleuke.

Klem!

I live in a world of fantasy.

So keep your reality away from me. 

Akkurat nå er jeg bare så utrolig lykkelig at livet mitt egentlig er en eneste stor klisjè. Det er selvfølgelig slitsomt hvordan dager kan gå opp og ned som berg og dalbaner, men når dagen er over og lyset er slukket, det er da jeg virkelig forstår hvor fantastisk bra jeg har det og hvor fantastisk heldig jeg er. Jeg lever i min egen lille verden, uten bekymringer for jobb, videre utdannelse eller noe annet som presser meg mot framtiden. Det eneste som gjør like vondt hver gang jeg tenker på det, er tanken på å dra hjem.



Det er dager hvor jeg kjenner at alt er tungt og vanskelig, vennene mine er så altfor langt borte, og engelsk blir plutselig slitsomt. But then again, det er dager hvor alt bare går min vei og jeg svever videre på en rosa sky. Jeg gruer meg til den dagen hvor noen klyper meg i armen og vekker meg fra denne drømmetilværelsen.
Slutten nærmer seg med stormskritt og klumpen i halsen blir bare større og større..Det meste her i livet har jeg lært meg selv å mestre, men jeg vet at denne klumpen kommer jeg aldri til å kunne svelge vekk. 

Let's go giants!

Hey! Har gjort ditt og datt siden sist..blant annet hadde vi snowday på mandag, men vi fikk fortsatt dratt på løpet vårt! Gikk ikke så bra da så whatever. Har jobbet i kiosken under noen av basketball kampene, fordi jeg må ha de freakings volunteer timene mine, men jobbet sammen med to artige karer, aka Chris og Ryan, og de kan man ikke gjøre annet enn å le av. Ellers så har pcen min vært borte fra meg nesten hele uken, fordi den plutselig ble BLÅ når jeg skrudde den på. Så nå skal jeg jammen løpe i butikken og kjøpe harddisk for å lagre alle bildene mine, fordi det har jeg utsatt altfor lenge. Må også få tatt ut en del bilder, fordi jeg skal lage treneren min et minnealbum. Jeg vet, girlish, men jeg vet at han kommer til å sette pris på det, i tillegg til at jeg vet at han ikke kommer til å glemme meg. 

På fredag gikk jeg, Christopher og Karolina (to andre utvekslingsstudenter) ned på barneskolen for å snakke litt om landene våre. Vi svarte for det meste på spørsmål, som: "What's your favorite color?", "Do you have a dog?" og "What's your favorite food?". Veldig interressant. Søte små tiåringer. Skal ha en annen presentasjon on ukes tid for noen andre barn også...En av ulempene med å være utvekslingsstudent. 



Noen av seniorene! Kleint at det ser ut som om jeg biter Melanie i armen, men det er bare fordi jeg ler av Hailey som randomly hoppet inn i klyngen.



Ellers brukte jeg litt cash på walmart, har ikke handlet der på nesten tre uker eller sånn, så nå måtte jeg kjøpe inn litt mat og stæsj. Sitter for øyeblikket og ser på Superbowl XLVI 2012. Jeg heier så klart på Giants, er jo trossalt bosatt i NY for tiden. Jeg liker forsåvidt reklamene bedre enn selve kampen. Jeg har fått en bedre forståelse for amerikansk fotball siden jeg kom hit, men jeg syns fortsatt de ser ut som en gjeng med aper som jakter på bananer i jungelen. Også liker jeg maten som blir servert da, pizza og kyllingvinger all the way baby! Det var også fredagens skole lunsj haha. Er jo litt stas og faktisk være i Amerika og se på denne store, årlige, tradisjonelle kampen sånn uansett. 
EDIT: WOHOOOOO, GIANTS WOOOOOOOON! Litt kult da, vant når jeg er her i New York og greier. Jeg ble bare mer og mer into kampen som tiden rant ut, til slutt sto jeg og vertsfar oppreist og hoppet rundt som to gale kyllinger. 

Åh, kunne ønske jeg kunne skrive så mye mer, fordi livet mitt virker så kjedelig, men det meste som skjer kan jeg ikke formulere meg med. Alle samtalene med en av mine bestevenner her nede, som jeg kan snakke med i timesvis, alle kommentarene fra lagkamerater, lærere og diverse andre, alle latterkrampene, alle klemmene, alle ordene..Det er ting som bare jeg opplever og som jeg ikke kan forklare og som ingen vil forstå. Dere må ihvertfall vite at jeg er veldig lykkelig og at jeg nyter alle dager og uker, og kunne ønske jeg hadde et kamera som filmet hverdagen min og alle de små tingene som jeg kommer til å savne mest. 

Gratulerer så mye med dagen til min kjære fine, Kaja! Atten år og greier, det er så rart og tenke på! Jeg siterer Amy Winehouse og skriver; "I miss your ginger hair and the way you like to dress". Håper du hadde en flott dag! Love you.

Kyss og klem.

Madelen i New York

Jeg skal være utvekslingsstudent til Fulton, New York, skoleåret 11/12 og reiser med Explorius, ASSE.

"Live and let live, you'll be the showgirl of the home-team, i'll be the narrator, telling another tale of the American dream."

Kategorier

Arkiv

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

hits