mai 2012

Memorial Day Weekend

Hola! Har hatt fri fra fredag - tirsdag, så hadde fire dager hvor jeg kunne slappe av. Trodde jeg..På torsdag var det Sectionals for Track, og jeg misset å komme videre med ett sekund, så da ble det litt vonde tårer og mange ord fra treneren og lagkamerater, men så tørket jeg de vekk og tok et par skritt fremover. Tilbrakte natten hos Tayler og dagen etter lå vi ved bassenget et par timer før jeg dro hjem igjen. Sov lenge lørdag morgen og satt ute i finværet. På kvelden var det duket for Ryan's birthday party, hvor alle som ønsket og sove over tok med seg telt. Jeg delte med Tayler og Devin. Litt av en kveld og natt! Søndag kveld kom Tayler til meg og vi hadde bonfire med hele familien, kjempe koselig. Etter det, sov jeg og Tayler i en big ass camper (sønnen til vertsfars camper) og så på yndlingssfilmen min som jeg ikke har sett på nesten ti måneder. Noen som vil gjette? 
Mandag dro jeg på avskjedsfest til Karolina, en annen utveksklingsstudent som drar om bare to uker. Der ble vi dynket med både kake og vann. Heftig kult at jeg hadde på meg en av mine nye topper da!





My best buddy! Med smores, mmmm











Meg og Haley.

På torsdag er det Senior Dinner Dance, så jeg har valget mellom tre kjoler. Hardt liv. Fest natta lang og neste morgen, klokka 5:00 for å være presis, er det meningen at alle seniorene skal være godt plassert i bussen som skal kjøre fra skolen på seniortrip til Washington D.C. Seks timer i buss med hypre skapninger som ikke har hatt blund på øyet og en enda en natt på rom med tre fine kråker. Kan bli interressant! Vi snakkes alle nordmenn.

Welcome to the sunshine state!

Hellu. Tida flyr hele tiden, er over en uke siden jeg kom hjem og jeg har enda ikke fått postet et innlegg om Florida. Sånn går det når man må sitte time etter time med lekser fordi man misset fem dager med skole, pluss at blogg.no takes their sweet time uploading pictures. Uansett, jeg hadde en helt fantastisk-fabelaktig-utrolig-megabra tur! Anbefaler alle og skrive ned Florida på lista over steder og dra før Alzheimeren tar over. Vi var ikke så veldig heldige med været, men pytt pytt. 

Lørdag:

Ankom sent fredag kveld og kræsjet på et billig, men bra hotell. Lørdag morgen dro vi til et vennepar av vertsforeldrene mine og tilbrakte dagen der.







Grapefruit til frokost sa du?







I'm Katniss.



Vertssøster, meg og vertsbror.







Poolet i huset vi leide.



Søndag:

Kjørte ut til Clearwater beach, gikk en lang tur på stranda og kjørte hjem igjen. Varmt og deilig, men ikke mye sol i sikte. Avsluttet heller dagen med litt shopping og ut og spise på restaurant.























Mandag:

Første halvdelen av Universal Studios! Fantastisk. Vi var så heldige at det var omtrent ingen kø, alle barna er fortsatt på skolen, sesongen åpnet ikke før denne uka og været var ikke knall heller. Ventet i ca fem minutter på hver eneste ride, ikke dårlig! De er på en måte ikke karuseller der, men mer 3D,4D osv, vanskelig og gå mer innpå, må nesten oppleves, men jeg kan vel bare si det sånn at tusenfryd frister ikke å dra til før jeg har fått barn sjæl.









Jeg hater svampebob, helt seriøst. Møkka serie.



Scooby doo, han er noe annet!





Fear factor live.







Grease lightning, dururururuduuu!




Tirsdag:

Endelig den dagen jeg har ventet så lenge på, den dagen en av mine mange drømmer blir oppfylt. Hello Harry Potter world! Jeg var med andre ord som en unge i en godteributikk, hoppet opp og ned som man gjør på julemorgen og smilte fra øre til øre. OH MY GOD. 



Andre halvdelen av Universal.







Haha, digger Dr.Seuss!



Here we goooo.





Got my acceptance letter. Bye.









En blanding av krem og brus. Høres ut som herk, men var overraskende godt!











Jurassic park.







I only date men in uniform!







Onsdag:

Kjørte til Busch Garden. Masse fine dyr og fete karuseller. Anbefales!































Torsdag:

Shopping på Florida Mall. Ikke bra, ikke bra..



Dødsskul McDonalds!



Dette var da min favoritt butikk.



Fredag:

Kjørte i nesten to timer for å komme til denne stranda, men det var så absolutt verdt det. Vakker strand!





Honeymoon Island.







Lørdag:

Slappet bare av i bassenget, hørte på musikk og fikk besøk av datteren til vertsmor. Som forresten er en pest og en plage, og som jeg måtte kontrollere temperamentet mitt noe voldsomt med, makan til frekk kjærring. Sorry mamma, måtte bare skrive det, er veldig mange andre ord jeg kunne beskrevet henne med, men velger og utelate detaljer! Mye morre hadde vi ut av det da ;)





Her prøvde Emily og drukne meg. Det satte jeg ikke noe særlig pris på.

Søndag:

Tid for å reise hjem..Stoppet på Wafflehouse for å spise namnam frokost og fete oss opp litt til. 



Servitøren var søt og gav meg smilefjes.





Bye Florida, for now!


































































My song.

Let's don't say goodbye
I hate the way it sounds
So if you don't mind
Let's just say for now

See you when I see you
Another place some other time
If I ever get down your way
Or you're ever up around mine
We'll laugh about the old days 
And catch up on the new
yeah I'll see you when I see you
And I hope it's someday soon

God made this old world round
And maybe it's that way
So that paths that we go down
Yeah I will cross again someday
And someday I'll...

See you when I see you
Another place some other time
If I ever get down your way
If you're ever up around mine-just stop by
We'll laught about the old days 
And catch up on the new
Yeah I'll see you when I see you
Till then my prayers are with you
And I hope it's someday soon

I'll see you when I see you.

It's not a year in your life, it's a life in your year.

Skrev mitt første og siste senior paper mens jeg var i Florida, mens ord spant rundt i tankeboksen i de sene nattetimer. Jeg måtte stoppe gjentatte ganger for å svelge litt tårer, er ikke bare-bare og skulle sette ord på alt. Ting blir plutselig så virkelig når det står skrevet svart på hvitt. Uansett, denne lille teksten som har vandret fra utvekslingsstudent til utvekslingsstudent de siste ukene gav meg inspirasjon:

A year has passed and now we stand on the brink, of returning to a world where we are surrounded by the paradox of everything and yet nothing being the same. In a couple of weeks we will reluctantly give our hugs and, fighting the tears, we will say goodbye to people who were once just names on a sheet of paper to return to people that we hugged and fought tears to say goodbye to before we ever left. We will leave our new best friends to return to our old best friends. We will go back to the places we came from, and go back to the same things we did last summer and every summer before. We will come into town on that same familiar road, and even though it has been months, it will seem like only yesterday. For everything you are going to do, that used to be an everyday thing, emotion will pass through you as you reflect on the way your life has changed and the person you have become. You suddenly realize that the things that were most important to you a year ago don't seem to matter so much anymore, and the things you hold highest now, no one at home will completely understand. Who will you call first? What will you do your first weekend home with your friends? Where are you going to work? Who will be at the party Saturday night? What has everyone been up to in the past few months? Who from school will you keep in touch with? How long will it take before you actually start missing people barging in without calling or knocking? Then you start to realize how much things have changed, and you realize the hardest part of being an exchange student is balancing the two completely different worlds you now live in, trying desperately to hold on to everything all the while trying to figure out what you have to leave behind. We now know the meaning of true friendship. We know who we have kept in touch with over the past year and who we hold dearest to our hearts. We've left our worlds to deal with the real world. We've had our hearts broken, we've fallen in love. There have been times when we've felt so helpless being hours away from home, also when we knew our families or friends needed us the most, and there are times when we know we have made a difference. Just weeks from now we will leave. Just weeks from now we take down our pictures, and pack up our clothes. No more going next door to do nothing for hours on end. We will leave our friends here random e-mails and phone calls that will bring us to laughter and tears this summer, and hopefully years to come. We will take our memories and dreams and put them away for right now, save them for our return to this world. Just weeks from now we will arrive. Just weeks from now we will unpack our bags and have dinner with our families. We will drive over to our best friend's house and do nothing for hours on end. We will return to the same friends we used to hang out with last year, and every year before. We will unpack old dreams and memories that have been put away for the past year. In just weeks we will dig deep inside to find the strength and conviction to adjust to change and still keep each other close. And somehow, in some way, we will find our place between these two worlds. In just weeks. Are you ready? 

Og her kommer det jeg skrev:


For exactly nine months ago today, May 19th, I literally dropped everything, packed my bags and traveled to the other side of the world. Away from everything I've known my entire life, including every person that has always been close to me. I left my parents crying like I was going away and never return again. I guess it took them seventeen years to to appreciate what an awesome child they've been blessed with. My sister was holding my hand and my brother was fighting back his tears. I suddenly realized what I was about to jump into and a little moment of fear followed with goosebumps and butterflies. Then I just hugged them all and said in a very bad@!* way "I'll be back", before I turned around and refused to look behind to see what I was leaving.  As soon as I was out of sight, I sprinted into a nearby bathroom and cried my brave tears for a minute or two, before I slapped myself in the face and repeatedly told myself to suck it up. After a couple of hours of starvation because there was no way my stomach would be able to keep anything in anyways, better safe than sorry, it was finally boarding time. The plane lifted from the ground and for the next eight, very uncomfortable hours with a videoplayer who would not work and a fourteen year old boy who sat way too far into my personal space and had to get up every five minutes to go to the bathroom, I left my head, every thought and extremely exhausted heart for an experience I never imagined, even in my wildest dreams. 


To come from a school with a double amount of teenagers, calling the teachers by their first name, a town with more than a hundred people, roads you can actually walk on without creepy people rolling down their windows asking you if you want a ride, to eating McDonalds once a year to six out of seven days a week and where they do not talk with strangers during any kind of circumstances, to little Hannibal. Yes I would say that it was quite a lifestyle change.

I have learned that Americans like ketchup, cheese, butter and ranch dressing on absolutely, no doubt, e-v-e-r-y-t-h-i-n-g. That they would rather catch a ride to their own, parked car which is within fifty meters than to walk the small distance. They like to text a lot, like a lot a lot. If everyone has their phone up, texting like there is no tomorrow, you have to quickly get yours out too if you don't want to feel like an alien. They also think you are from another planet if you tuck your sweatpants in your socks and they also believe that dressing up for a gathering with friends means putting on a pair of jeans and a shirt, which in Norway, means wearing a dress and high heels. Imagine my awkward face when I first found that out. 
Americans have a tendency to have no knowledge of the outside world, so I tried to explain that we do listen to the same music, we do have Burger king, we do have cellphones, we do not ride polar bears to school or live in igloos, not everyone have blonde hair and blue eyes, we de not punish people by cutting their heads off, we stay out of wars, something America may want to consider someday, we do not eat ice cubes, we walk and our chocolate is amazing.

I have never met so many people that can be so obnoxious and cute at the same time, which is pretty impressing. You easily create some kind of relationship with them, they talk with everyone and welcomes you with open arms. They laugh at everything, including me, and joke around every minute of every day. They are probably the most honest human beings you can find in this world and are not afraid to say what's on their mind, they love country (which is now my new obsession), they know how to have fun even on the most boring night and the one thing I hate the most, it is impossible not to love them.

In just a few weeks I will have to leave my bestfriends who were once just names and a house that turned into my second home. I've been balancing two completely different worlds and will now return to the same old place and do the same things I did last summer and the summer before. I will walk down the same familiar roads, talk for hours to people who will never understand how it is to be an exchange student unless they've been one themselves and in just a couple of days it will feel like I never left to begin with. As my return is running fast towards me, I realize how much I have changed, how much my life has changed on so many levels, the person I have become. I am not longer that little girl I was. Somewhere down the road I got stuck between and created who I am today. There has been times where I have felt so helpless being hours away from home and without all of you I would've never survived. 
In just a few weeks I will pack my ten bags and suitcases to fit all my clothes because I can't control my money spending and take down my pictures. I will take with me the many memories and keep them in my heart until I again will return. Deep down inside I will have to find the strength to adjust to change, once again, and somehow find my place between these two worlds. Am I ready? Not even close. All I know is that this has been an experience of a lifetime, a year I will never forget. It has brought me a new family and true friendships. A special thank you to my little devil, Tayler Sorell, who is so much alike me that it is scary and that understand me better than I understand myself. She tells me when I'm being a pain in the butt and I tell her when she's annoying the C#*! out of me. A thank you to my cross country/track team for everything they have done for me and a complaint to all the teachers who did not give me special advantages because as the over achiever I am, gave them plenty of reasons not to believe me when I said I needed it.
Hopefully I've given people more reasons to remember my name than "the girl who got hit by a car" and that I possibly have made a difference somehow. I am so thankful for every moment, for everyone I have gotten to know. Words cannot explain how much this has meant to me.

"Let's not say goodbye, I hate the way it sounds. So if you don't mind, let's just say for now, I'll see you when I see you."

Ja, vi elsker dette landet.

Hei mine kjære nordmenn! Håper alle hadde en strålende og solfylt 17.mai og nøt vår fine nasjonaldag, og min yndlingsdag. Jeg har egentlig ikke tenkt så veldig mye over at jeg ikke var i Norge i dag, men i går kveld sovnet jeg med klump i magen. Det var vanskelig og tenke på at jeg ikke skulle gå i tog, vaie med flagg, pynte meg, stappe trynet fullt med pølse i brød og is til kjolen sprenger. Rart og ikke skulle treffe klasse kamerater og vandre både nedover, bortover og oppover de vel kjente gå gatene. Merkelig og ikke skulle hilse på familie medlemmer og samles etter at alt oppstyret i byen er over. De eneste russene jeg har sett i år har vært på facebook og det gjelder også alle de oppkledde kvinnene og menn i ny strøkne bunadskjorter og nypussede sko. Jeg har ikke sunget nasjonalsangen for full hals eller vært oppgitt over folkemengder og personer som ikke kan bevege på beina. Denne dagen er bare så spesiell, på så mange forskjellige måter. Å være borte fra hjemlandet sitt på slike dager, får man til å innse alt som er fint og flott og hva som faktisk betyr noe. Mitt fedreland, bekledd i rødt, hvitt og blått. 








Pyntet meg litt ekstra for dere i dag!

Overpacking because "you might need that shirt"

Hei dere, nå ligger jeg bokstavelig talt oppå klærne mine, mens jeg febrilskt prøver og grave frem passende antrekk. Fordi hvor er det jeg reiser til fredag? Florida! Jeg er super spent og kan nesten ikke vente, enda jeg hater og være borte fra skolen, spesielt her borte i statene hvor alt er så sabla strengt. Uansett, poenget er at jeg kan jo ikke finne noe som helst, dette problemet har jeg alltid, uavhengig av hvor jeg skal. I tillegg til at jeg for det meste skal fyke rundt mellom forskjellige attraksjoner, og derfor ikke egentlig får noen strandtid, så vil jeg gjerne få litt farge på kroppen og da kan jeg jo ikke velge de lengste kjolene eller toppene. Men så hater jeg og gå i singlett. Dilemma, dilemma. Også er jeg ikke akkurat verdensmester når det kommer til koffert pakking heller, tar gjerne med litt ekstra bare sånn i tilfelle rottefelle ikke sant. Overskriften sier vel sitt.

I morgen skal jeg få min første "spray tan", det kan jo bli spennende. Så lenge jeg ikke ender opp som en vandrende appelsin så skal det nok gå bra. Med andre ord, så snakkes vi vel ikke på en stund, det er mulig jeg poster noen bilder mens jeg er der, men jeg skal selvfølgelig prøve og tilbringe mesteparten av tiden min med familien.





Nå er nytt kamera kjøpt (hint: jeg liker bare ting hvis de er rooosa), tanning lotion og min faste Nivea fuktighets krem. Det kommer jeg vel langt med. Pluss at dere faktisk kommer til å få litt fargerike bilder på bloggen for en gangs skyld, kanskje jeg til og med får endret header da jeg har returnet heimat igjen. Dette er jo et winwin scenario for oss alle. Hvis jeg ikke blir angrepet av en hai eller slikt da, det hadde jo vært litt kjedelig. Ønsk meg lykke til med resten av pakkingen og god tur, så er dere snille. P.S. Pappa jeg er blakk.

The wild ones.

God kveld. Jeg har hatt en helt super helg og alt er fortsatt kjempe fint (minus at vi plutselig får haugevis av lekser som holder meg oppe halve natta hver eneste dag). Jeg begynner og kjenne på alt som skal fullføres før jeg drar herifra. Tiden min renner fort ut og jeg skal finne ut hvilke ting jeg vil ha med hjem, kjøpe ekstra kofferter, skrive hilsner til alle de som har hatt en betydning for meg og hjulpet meg på et eller annet vis, bestå alle final exams, scrapbooke en minnebok til vertsforeldrene mine, komme opp med en fantasifull, minnerik senior artikkel om oppholdet mitt, osv. Etter at jeg var på "Exit orientation" med område representanten min på fredag, kjente jeg veldig godt at nerver og miksede følelser utviklet den lille peanut klumpen jeg har hatt i magen siden jeg kom, til en fotball. Plutselig tenkte jeg over hva folk vil huske meg som og savne ved meg. 

Kort oppsummering fordi jeg er så sliten at det er vanskelig og tenke ut norske ord. Vi hadde et track homemeet i forrige uke, og jeg hadde ikke konkurrert før det (eller trent for den saks skyld), men jeg fikk første plass på 400 meteren, så det føltes jo greit digg. Jeg er jo mer en distanse løper, men kneet mitt gjør det umulig for meg å løpe langt. På lørdag hadde vi også et meet, men det var invitational, som vil si at istedenfor å være tre skoler, var det plutselig 27. På tross av at jeg er i så dårlig form, kvalifiserte jeg meg likevel til sectionals begge gangene så da slipper jeg og bekymre meg for det. Nå er det bare og jobbe med å fjerne tre sekunder til så er jeg klar for state qualifiers! Jo også var det senior night, og treneren min sa etternavnet mitt feil så da sa jeg høyt og tydelig ifra at jeg ble veldig skuffet, men så fikk jeg fin blomst så det gjorde opp for uttalelsen. 

Lørdag kveld var jeg invitert til en fest, men jeg var altfor sliten, pluss at jeg skulle opp klokka 6 neste morgen. Så da dro jeg på kino med Tayler og så "The Lucky One", hvor jeg helt seriøst måtte lukke øynene fordi jeg ble deprimert av å se på, bare fordi Zac Efron minnet meg på at ingen mann kan noen gang måle seg med han. Deretter sov jeg over hos Tayler, noe som alltid resulterer i natt matlaging og filmkos. Var ikke superdigg å stå opp klokka 6 for å se Devin (hun er lillesøsteren til tayler) spille basketballkamp to timer unna, men vi stoppet på McDonalds så det funka. Visste dere at McDonalds har frokost mat?? Vet ikke hvorfor jeg er overraska..





Sierra og Tayler.






Duckface?



Zane, meg og Ben! Jeg tar dessverre alltid bare bilder når jeg er minst kledelig.



Devin er nummer 3 til venstre.



#Fatgirlproblem

Hadde min første speed workout på syv uker på trening i dag, trodde jeg skulle dø. Dessuten fikk jeg beskjed om å spise enda mer enn jeg allerede gjør fordi kroppen min trenger mer næring. På fredag skal jeg til legen igjen, så får vi se hva som skjer videre i prosessen. Vi snakkes før eller senere, fordi nå er jeg trøtt, etter å ha slått hodet mitt i veggen av frustrasjon fordi jeg suger i matte, har visst ikke blitt noe bedre her borte heller pappa! Gammel vane er vond å vende. Vi snakkes før eller senere, helst før da kanskje.
 

Madelen i New York

Jeg skal være utvekslingsstudent til Fulton, New York, skoleåret 11/12 og reiser med Explorius, ASSE.

"Live and let live, you'll be the showgirl of the home-team, i'll be the narrator, telling another tale of the American dream."

Kategorier

Arkiv

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

hits