oktober 2011

A daughter may outgrow your lap, but she will never outgrow your heart.

Så sitter jeg her da, så langt borte fra de trygge armene dine som alltid kan gjøre ting bedre. Rart hvordan en pappaklem noen ganger kan være alt man trenger her i verden. Jeg savner klemmene dine. Jeg savner og kjefte på deg når du får for langt skjegg som stikker. Jeg savner og holde rundt deg. Jeg savner at du kiler meg på armen. Jeg savner og ligge i armkroken din. Men hver dag minner jeg meg selv på hvor utrolig heldig jeg er som har en så fantastisk person å savne. Jeg vet at vi har hatt våre opp og ned perioder, men det har vi alle hatt, og det har bare gjort forholdet vårt sterkere. Du er omtrent 90 prosent av grunnen til at jeg er her jeg er i dag. Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg aldri sittet på et rom i New York i skrivende øyeblikk og levd livets glade dager. Du har ingen anelse om hvor mye du har gjort for meg og hvor mye du betyr. Tusen takk for at du har oppfylt drømmen min og for troen du har til meg på at jeg kan mestre selv de høyeste fjell. Jeg er så glad og stolt for at akkurat du er pappan min. Jeg ønsker deg absolutt alt godt på bursdagen din og at du får en herlig dag. Husk og nyte den, du blir trossalt aldri yngre enn du er akkurat nå!


"They say that from the instant he lays eyes on her, a father adores his daughter. Whoever she grows up to be, she is always to him that little girl in pigtails. She makes him feel like nobody else can. In exchange, he makes a secret promise not to see the awkwardness of her teenage years, the mistakes she makes or the secrets she keeps."




Pappas jente. Ser deg snart <3 

When we first met, I had no idea you would be so important to me.

Hola amigos! Lenge siden sist nå, tror jeg? Uansett, this is what i´ve been doing lately:

På mandag var det siste hjemmekamp for soccer jentene, som de også tapte. Det var litt for kaldt for meg, selv om jeg er norsk viking, men med masse godt selskap så gjorde det egentlig ingenting. 



Adrienne og Ben!



Adrienne og Zane.



Ben og Adrienne.



Jamie King! Som forøvrig også har bursdag i dag.


Meg, Ben og Adrienne.



Hey Beeen.



Seth og en annen jeg ikke vet hvem er, men han var hyggelig da.



Greg frøs, så han skulle låne jakka mi. Litt småtight kanskje. Han hadde bursdag i går forresten!

Så var det endelig duket for vårt kjære homemeet. Etter fire prøver den dagen, altså èn prøve i hver eneste klasse, hadde jeg forsåvidt ikke så vanvittig mye energi igjen, he-he. Det var veldig uvandt og få andre skoler på besøk og generelt ha sykt mange kjente fjes som ser på løpet. Personlig er ikke jeg så fan av at folk jeg kjenner ser på meg løpe bortover som en svett gris, men det gikk ganske greit likevel. Løp min beste tid, men vant dessverre ikke løpet. Beklager Hannibal! Småirriterende at andre folk vinner på din egen løype, men pyttpytt. Guttene suste selvfølgelig bortover og vant for gutta!

Før løpet startet, annonserte vi (sier man det?) årets seniorer på CC laget. De bestod av meg, Ben, Curtis, Austin og James. Det handlet alt i alt om at treneren snakket om hvor du er rangert på lista over løpere i NY og generelt om deg som løper, hva slags andre aktiviteter du har og hva du håper på etter graduation. Har ikke fått bildene enda, men hvis om atte dersom atte jeg får tak i dem, så skal jeg så klart legge de ut! Fikk søte blomster av laget, gave og blomster fra vertsfamilien og roser fra Tylor (haha, søtt). 



Pliz ignorer trynet mitt her. Og ja, seniorene fikk et sånt lilla bånd hver og de tvang meg til å bruke det under løpet. Fint at jeg var den eneste av jentene som var senior da, snakk om å løpe rundt og se loka ut alene. 



Fikk søt plakat og greier, men så begynte det og regne..



Også hadde vmor bursdag den samme dagen, så hun fikk også blomster. Syns det er litt mye bursdager og blomster i dette innlegget. 


I går var vi ute og spiste chinese food for å feire vertsmor. N tot he am. Ellers surret jeg rundt på Walmart med Amanda, letende etter kostyme til Halloween og tok et par kjørerunder med den nye bilen hennes. Var ikke i seng før halv ett, og da var det rett opp igjen halv syv. Når alarmen ringte føltes det ut som om jeg nettopp hadde lukket øynene, fantastisk fin følelse. Jeg, Micheala, Ryan, Curtis, Ben, Ben, Frank og Eric var de eneste som møtte opp på trening (må understreke at det var frivillig å komme). Vi møttes på Dunkin donuts, haha det er ganske ironisk i grunn, før vi kjørte videre til Beaver Lake og løp noen miles i skogen. Det var såå koselig. Herregud hvor glad jeg har blitt i alle sammen, kan ikke forestille meg hvordan det vil bli og ikke ha trening med dem hver dag. :(

Eric, Michaela, Curtis, meg, Ryan, Frank og Ben. Også andre Ben som tok bildet da. Og ja, jeg vet at jeg har blitt kjent med litt for mange Ben`er. Fant ut her om dagen at alle sammen heter Benjamin og at Ben bare var forkortelsen. Følte meg litt smådum, fordi jeg burde jo ha skjønt det, men når de aldri bruker det og heller ikke har det på facebook, how would i know? Søtt er det uansett, så nå går jeg rundt og kaller de for Benjamin. Hvis jeg en gang i fremtiden får en guttebaby, skal han så hete Benjamin. 

Ellers i dag har jeg gjort noen ærender med familien, skypet med Norge-familien min og nesten gjort lekser. Og med nesten mener jeg at jeg tenkte tanken, men fikk aldri begynt. Skal i bursdag slash på halloween fest i kveld, så jeg får ikke gjort noe uansett. Det minner meg på at det er èn time til bursdagen starter og jeg sitter her i kosedress. Later aligator. 

We do it in the woods.

Hellu på du. Alt er fortsatt bra i Norge? Kjente jeg ble litt smålig sjalu når jeg leste alle statusene om barcelona og paris på facern, men så kom jeg på at jeg er i USA, så da var det helt ok.

Jeg drukner dessverre i lekser og prøver for tiden og samtidig skal jeg ha nok energi til å prestere godt nok med bena. Som for øyeblikket blir kraftig nedkjølt. Jo, også dagens spennende happening: Psykologi læreren min spurte om jeg ville bytte til college-klassen hans, fordi han følte jeg var for smart for den klassen jeg går i nå, og at jeg burde få oppgaver som satte meg litt mer på prøve. Jeg syns oppgavene har vært litt vanskelige jeg da. Ble litt stolt likevel. Så der kan dere se folkens, jeg er ikke bare blond i håret. 

Noen bilder fra løpet på onsdag:



You know it!



Ben og Ryan.



Ryan, Austin og Curtis.







Zane, Austin, Ryan, Curtis, Trinity and me.

Og som om ikke det å ta 3.plass var herlig nok, så kom jeg hjem til pakke fra verdens beste familie hjemme i Norge. Lovelovelove you. Tok et par timer å prøve og forklare hva makrell i tomat er da, og med tanke på leverposteien, følte jeg ikke noe særlig for å dele hovedingrediensen. 



I morgen er det opp og hopp solskinn. Skal bli digg og løpe i gjørme, regn og shit. Det er faktisk deilig og løpe i regn da, men dere skjønner vel poenget her.

Jeg har det fortsatt bare superdupert og kunne ønske jeg kunne dele mye mer med dere her, men dessverre er dette ingen gjemme-nøkkelen-under-puta-så-ingen-kan-lese-hva-jeg-skriver-dagbok. Vi snakkes!

I've got nothing to do but smile today.

Hej! Det er ikke rart at folk tror jeg er fra Sverige, så bra svensk som jeg skriver. 

Hva har jeg gjort i det siste? Ikke stort kan jeg si dere. Skoleuka fløy forbi og det eneste innholdsrike som skjedde var det ene løpet vi hadde i Liverpol. Da mener jeg selvsagt ikke "Liverpool" i England..
På fredag hadde vi ikke trening etter skolen, noe jeg glemte helt. Og hva var konsekvensen av det? Jo, jeg glemte at jeg skulle ta bussen hjem fra skolen 2.30, så jeg måtte vente på 3.50 bussen. There you go. Heldigvis hadde jeg company det meste av tiden så det gikk forholdsvis greit. På fredagskvelden gjorde jeg ikke noe annet enn å sovne på sofaen som den gamle damen jeg er.


Et bilde fra homecoming dansen.

På lørdag hadde vi ikke noe cross country meet. FRI. Jeg fikk endelig unnagjort et par ærender, blant annet dratt på postkontoret og sendt noen gode gjenstander. Til de utvalgte personene; let me know when you get it! 
Resten av dagen kjørte jeg hit og dit med vertsfar og litt utover ettermiddagen fikk vi besøk. Jeg skulle egentlig på dobbeldate på kvelden, men det ble dessverre ikke noe av. Jeg dro heller over til Adriennes house, hvor det også var en del andre kjekke fjes. 

Etter et par timer..

Adrienne: "So when do you get picked up tomorrow?"
Jeg: "Say what?"

Å være hos noen på kvelden betyr visst også at man sover over, noe som er forståelig fordi alle bor et stykke unna hverandre at man kan liksom ikke bare spasere hjem i nattemørket (noe jeg er vandt til). Så da bestemte jeg meg for å sove over, enda jeg skulle bli hentet 06.30 neste morgen på grunn av tåpelig frivillighetsarbeid og på tross av det faktum at jeg ikke hadde med meg noenting, jeg sov i olabukse. Anbefales ikke så veldig sterkt. 

Vi endte opp med å se den filmen om motorsag massakaren i Texas, fordi det var den eneste skrekkfilmen som gikk på tv, bortsett fra Alien 3, og aliens gidder jeg ihverfall ikke kaste bort tiden på. Jeg har sett denne texas-nowhere-psycho filmen to ganger allerede og den blir ikkenoe særlig mindre ekkel heller. Jeg gjemte meg for det meste bak puta og spiste popcorn. Etter den filmen begynte oppfølgeren, og det var vel bare jeg og ryan som fortsatte og følge med på skjermen, mens de to andre kjæresteparene sloknet på gulvet. Det endte med at jeg, som den kongen jeg er, dekket hele sofaen og sørget for at ryan endte opp på gulvet. He-he. Jeg er en så sykt snill foreigner skjønner dere. De sier det hele tiden, at jeg er altfor amerikansk og at de ikke tenker på meg som nordmann. 

Forresten så blir alle like overrasket hver gang når jeg kan en sang de spiller av. Haley: "Hey guys, maddie knows this song!".  Enda jeg prøver og forklare konstant at vi ikke er fra mars og at vi faktisk hører på den samme musikken som amerikanere gjør.



Jeg tok ingen bilder da, fordi jeg er en så sykt bra blogger at jeg glemte det. Men her kan dere se retarden (vertsfar) i egen person tidlig en søndagsmorgen. 

Resten av dagen besto av trening, lekser og feiring av bursdagen til Amanda som var forrige helg. Spennende.



Jeg dekorerte kaka. Dette er et resultat av et mirakuløst kunstverk. 



Nå glemte jeg nesten å fortelle at jeg spiste et skilpadde-eple. Det var overraskende godt, selv om jeg bare fikk spist et par biter av selve eplet. Grunn 1: De tok timesvis og komme igjennom laget av nøtter og sjokolade rundt selve eplet. Grunn 2: Når jeg først kom fram til eplet var jeg så kvalm at jeg rett og slett ikke orket å spise resten. 

I dag var det Colombus day. Jeg vet ikke helt hva det er, men dere kan jo eventuelt google det. Vi hadde ihvertfall fri fra skolen, men så måtte jeg stå opp tidlig uansett fordi vi hadde trening. Moodkiller. Ellers har jeg hjulpet til i huset, gått meg en etterlengtet, tankefull tur, spist altfor mye junk, gjort lekser og sett på film. Godt at vi ikke har flere ukers ferie, fordi da hadde jeg dødd av kjedsomhet ihvertfall. 



Bare sånn at dere vet at jeg lever selv om jeg ikke har så mange bilder.



Suss til dere.



Og sånn at dere ser at jeg faktisk går i de samme klærne som jeg ville brukt i Norge. Jeg fikk mange kommentarer på at jeg absolutt ikke kunne gå sånn som hjemme, men det funker helt strålende for meg. Får komplimenter på klesstilen min hele tiden og alle tror nå at nordmenn bare går sånn som jeg gjør. Litt skummelt at de alltid kommer til å huske Norge og nordmenn som den personen jeg viser meg fram som. Om og gjøre å prestere riktig, så de får best mulig inntrykk av mitt kjære hjemland (og av meg så klart). Tuddeluu!

In the newspaper







Skrik når du ser den nederste setningen. Og ja, dette er èn av ti måter de skriver navnet mitt på. Slo forresten den nedskrivde rekorden på onsdag, da løp jeg 21:33. Jeg er fullt klart over at det sikkert er drit kjedelig og lese om cross country, men det er en stor del av livet mitt her borte og jeg vil gjerne huske mest mulig av det når det er over. Ellers har jeg det helt strålende! Good night Norway.

We don´t remember days, we remember moments.

Heisann hoppsann store og små. Denne uka var det homecoming-week, og jeg må si jeg ble litt skuffet. Det var for det meste bare den samme gjengen hver dag som virkelig tok av med temaene og siden jeg ikke kjenner de så godt, så følte jeg ikke for å gjøre så mye ut av det. Hadde på meg CC uniformen min på "jersey day" og lilla på "purple day", så noe deltok jeg jo faktisk med. Men koselig var det uansett, ordentlig school spirit!

På onsdag hadde vi ikke home meet likevel, det ble flyttet, så vi tok bussen til et eller annet sted uti hutti, i et møkka vær. Ikke gikk det noe særlig bra heller. Jeg druknet bokstavelig talt i gjørme og vann, treneren måtte faktisk rope "maddie, get out of the water, now!", haha herregud. Kom fortsatt først inn fra hannibal, på en 14.plass blant 26 løpere, men tiden min var ikke så mye å skryte av. Heldigvis tok jeg meg igjen i går, hvor jeg løp min aller beste tid hittil og havnet på en 61.plass blant nesten 300 løpere. Tiden min kvalifiseres faktisk til sectionals, så i gotta keep working hard. Det er rart hvor hekta man blir på god prestering. 
Guttene fikk første plass som lag og Ben ble nummer 3 i løpet. Gårsdagens meet var en stor dag for de som har lyst til å bli oppdaget. Ben ble stående og prate med en scout fra et college han har lyst til og gå på til neste år. Jeg fikk sånn skikkelig one tree hill opplevelse! Skulle gitt så mye for å gå på et college her borte og drive med denne sporten, selv om jeg sverger på at jeg aldri skal løpe igjen hver gang vi står på start linja, så føles det så fantastisk bra å fullføre. Det føles godt å duge til noe!



Adrienne og Erica på twin day.



Jamie og Chris.



Ryan og Austin på bussen hjem på onsdag. Fikk streng beskjed om å legge det ut på facebook og skrive at de hørte på country musikk. Filmet også litt av det og skal prøve å få lagt den ut, selv hvor kleint det er å snakke engelsk på film. 



James som sover på bussen klokken 6 om morran. Ja, du leste riktig. Jeg var i overraskende godt humør, med tanke på at jeg ikke finnes morgenmenneske at all. Har vel noe å gjøre med at jeg blir så glad av alle disse herlige fjesene. 



Også skulle jeg gå inn og velge bilde til årboken og gjett hva? Fristen var gått ut. Svartesatanlangeflateballer. Dermed må jeg snakke med de som har ansvaret for boka i morgen. Krysser fingrene for at jeg får byttet, vil ikke bli husket som en retarded bolle, hvis jeg først får sjansen til å kunne velge et bilde hvor jeg ikke nødvendigvis kan sammenlignes med mat.

Så var det homecoming dance på lørdagskvelden. Nå høres jeg ut som en pensjonist også, flotte greier. Det var overraskende vellykket! Jeg hadde kramper lenge før jeg i det hele tatt ankom skolen, hadde tross alt løpt noen miles tidligere på dagen. Ble vel ikke noe bedre av all den dansingen heller vil jeg tro. I starten var det kleint som det alltid er, med det ene klineparet og et par jenter som tror de er på strippeklubb. Det endret seg fort i løpet av en halvtimes tid og da var det fullt kjør resten av kvelden. Jeg hadde ingen date, fordi her i gården er det nesten bare kjærestepar som går sammen. Hadde likevel lovt bort et par danser og det hadde ikke de personene glemt. Var redd jeg skulle bli stående uten partner, men den gang ei! Nok en gang blir jeg overrasket over hvor ærlige amerikanske gutter er og hvor flinke de er til å uttrykke seg på en søt, laid-back måte ovenfor jenter. Her har nordmennene noe å lære! Jeg hadde alt i alt en uforglemmelig kveld.





På tross av at håret mitt så ut som et kråkereir da og poseringen min er til å skamme seg over. 



Dette var det eneste bildet jeg tok, flink jente..

Så bar det videre til Niagara falls så tidlig som klokka 7. Nevnte jeg at jeg ikke er noe morgenmenneske? Akkurat ja. Hvor ble av de deilige sovesøndagene mine, spør jeg meg selv stadig vekk. 
Fy for et vær, men mange koselige mennesker. Fikk mange kommentarer fra jentene jeg allerede har møtt et par ganger om det gikk bra med meg. Jeg antok at det var fordi jeg gikk rundt i vertsfar sin genser som gjorde at jeg så ti kg tyngre og ikke minst; ti trøttere ut. Sier jo litt om hvor ofte offentligheten ser meg i det da kanskje. 







Jan, v-mor, v-far og meg.











Vi konkluderte med at vi skal dra tilbake til våren, hvor det er mulig å kunne nyte litt mer av utsikten og opplevelsen, fordi det var helt sinnsykt fint der! På veien hjem stoppet vi på McDonalds, noe som gjorde det til min tredje gang på fem dager. Æsj, kvalmt. Går tom for spiseideer og blir meget kvalm av lukta. 

Men nå er det nattinatt for lille meg uti denne store verdenen. Jeg skulle vært i sengs for lenge siden! Jeg har en følelse av jeg ikke kommer til å fungere særlig bra denne uka, har ikke fått sovet ut to helger på rad. Jeg vet, stakkars meg, livet er hardt. (Hvis du leser dette mamma, så står du faktisk opp på denne tiden for å dra på jobb).

I´m exhausted, but happy. 

Madelen i New York

Jeg skal være utvekslingsstudent til Fulton, New York, skoleåret 11/12 og reiser med Explorius, ASSE.

"Live and let live, you'll be the showgirl of the home-team, i'll be the narrator, telling another tale of the American dream."

Kategorier

Arkiv

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

hits