november 2011

American High School!

Jeg er sikker på at det er mange forskjellige skolesystemer ute og går overalt i statene, men jeg kan ihvertfall informere litt om hvordan min skole fungererer. Ladies and gentlemen, la meg presentere: Hannibal High School. 

* Det går omtrent rundt 500 elever på skolen, noe jeg syns er flotters, alle vet hvem alle er, du ser nye fjes hver dag, samtidig som du ser de samme gamle. Jeg som utvekslingsstudent blir lagt mer merke til på en såppass liten skole, noe jeg syns er positivt selvfølgelig :)



Dresscodes


Du kan ikke ha shorts, skjørt eller kjoler som er kortere enn fingertuppene dine (når du står rak i ryggen og plasserer hendene ned langs siden av lårene). Hvis du har tights under så gjelder ikke denne regelen. Du kan ikke ha singletter som har tynnere stropper enn to fingre, og hvis du har det, så må du dekke over med en genser, tskjorte eller liknende. Du burde heller ikke ha puppene hengende ut av toppen, men det er det ikke alle som forstår. Du kan heller ikke bruke luer, caps, hatter eller noen annen form for hodeplagg. Å følge reglene er overraskende "lett" og ikke så ille som jeg først antok. Alle skoler burde egentlig ha disse reglene, rett og slett fordi noen ikke skulle fått lov til å gå på skolen sånn som de gjør. Sorry ass. 

Hver morgen

Skoleklokka ringer 07:40 hver dag med fire "slag", men dette er bare en reminder på at vi har fire minutter på oss før vi skal være i klasserommet. Klokka ringer altså hver gang en klasse er ferdig (vi kaller det first block, second block, osv), deretter har vi fire minutter på oss til å finne neste klasserom før klokken ringer igjen. Hver morgen foregår det "pledge to the flag", hvor vi må stå oppreist med høyre hånda på venstre side av brystkassa og si noe sånt som: "I pledge the legion, to the flag of the united states of america. And to the republic, for which it stands; one nation, under god, indivisible, liberty and justice for all." Jeg tror ikke det ble helt rett, men det er noe i den duren, rart hvordan jeg hører det i hodet mitt men klarer ikke stave det.
Etter denne lille, amerikanske sermonien etterfølges det med "morning announcements", hvor de minner elevene på viktige møter, hvis det skjer noe spesielt i løpet av dagen, osv. F.eks så har navnet mitt blitt ropt opp et par ganger fordi jeg har kommet inn først fra Hannibal på CC laget og her om dagen holdt treneren vår en ganske så rørende tale over mikrofonen, haha. Disse annonseringene gjentar de igjen på slutten av dagen. Skoledagen er altså fra 07:40 og er ferdig 2.20 hver eneste dag.

Hvis man kommer for sent på skolen, må man gå direkte til noe som heter "Attendance office", hvor man må oppgi forklaring på hvorfor man er sen osv. Hvis du ikke kommer på skolen i det hele tatt, så ringer de så vidt jeg vet hjem til deg og spør hvorfor du ikke er på skolen. 

Dagene

Vi deler dagen opp i:

First block
Second block
Third/fourth block
Fifth block
Sixth block

Og vi har forskjellige dager:

A/C days og B/D days. Det betyr bare at vi har de samme fagene A og C dager og de samme fagene B og D dager. Jeg liker B og D dager best, fordi da har jeg psykologi og det er bare verdens beste fag!

Lunsj

Lunsjen er delt opp i to, noen spiser mellom 3/4 block og noen i 5th block. Jeg spiser lunsj hver dag during fifth block. Rådgiveren min gav meg det helt i starten for å gjøre ting enklere for meg. Her har vi ordentlig kantine dere! Du får dagens lunsj for to dollar (ca 10 NOK) hver dag, men jeg kjøper lunsj som regel bare èn gang i uka eller sjeldnere. Skolematen er faktisk god, ihvertfall det meste av det. Er det tre ting jeg har lært om amerikanere når det kommer til mat så er det at: så lenge lunsjen inneholder ketchup, ost eller applesauce så er den fantastisk. Jeg er jo ikke særlig begeistret for hverken ost eller ketchup og applesauce har jeg ikke turt å smake på enda. 
Hver elev får sin egen personlige konto med en kode man taster inn ved kjøp. Det som er så kjekt er at du ikke må betale der og da hvis du har ikke har penger, du kan bare betale tilbake når du selv ønsker det. 

Klassene og karakterer

Hvis man går glipp av en klassetime, så må man ta igjen det vi eventuelt gikk igjennom eller lærte. Dette gjelder spesielt gym. Hvis man går glipp av en gymklasse, må man gjøre den opp igjen ved en senere anledning ellers får du nedsatt karakter. Dette gjelder også hvis du ikke leverer lekser, så får du automatisk karakteren null tilsatt i faget inntil neste prosjekt eller innlevering. Karakteren din vil jo da fortsatt være dårlig, fordi de legger fort merke til om du leverer det du skal i tide eller ikke og det er vanskelig å jobbe seg opp igjen.  
Jeg har forskjellige klasser til hvert fag, men det er egentlig veldig genialt fordi da blir man kjent med mange flere personer, noe som er veldig greit når man er på utveksling, man vil jo helst ha så mange bekjente som mulig!

Vi får ikke bokstaver som karakterer, vi får prosent. 65% er grensen, det vil si at hvis du får alt under 65 så stryker du i faget. 100% er selvsagt det beste, men det skal godt gjøres å få hundre i absolutt alle fag. For øyeblikket har jeg 93 komma et eller annet prosent i gjennomsnitt så det er vel ikke gæli. 



Hehe, valgte noen av mine beste karakterer så klart! Her ser dere både poeng og prosent.

Lærere

Laidback vel et ord som kan beskrive lærerne ganske greit. De fleste kan man tulle med om mer eller mindre alt mulig. Tre av de mest randome, mannlige lærerne jeg har møtt iløpet av alle mine skoleår, bytter på og kjøpe donuts fra dunkin donuts flertallige ganger i uken og nekter elevene og spise mat i timen med mindre de har nok til å dele med dem. De fleste slår til med dirty jokes, latterlige kommentarer, snakker seg bort, gir deg kallenavn og knytter fort et forhold til elevene sine. Samtidig som de er utrolig flinke til å lære bort, selv for meg som ikke alltid kan forstå a til å, og fra mangfoldige erfaringer så er ikke slike lærere alltid like lett å få tak i. Her kommenterer faktisk lærere til og med det jeg har på meg, noe som er veldig hyggeiig så jeg klager ikke!
En ting som er litt mer uvandt er det faktum at flertallet kler seg gjerne opp veldig "pyntete" og anstendig og vi kaller dem etter tittel (mr, mrs) og etternavn. 

Prøver

Prøver her nede er ikke altfor vanskelige. (Bank i bordet). Vi har hittil hatt mye quizer som består av multiple choice, alle vet at jeg hater avkrysningsprøver hjemme i Norge, men her som jeg ikke alltid er i stand til å skrive en to-siders stil på hvert svar, så er det greit med avkrysning. Spesielt i historie, fordi det faget inneholder så mye hendelser og navn som jeg ikke ville husket på norsk engang. 



Eksempel på multiple choice. Her ser dere bare svarene mine, men vi får altså et ark med flertallige spørsmål også svarer du enten A,B,C eller D.

Hallpass

Hvis man vil bevege seg ut av klasserommet for å gå til skapet, på do, biblioteket, kantina osvosv, så må man ha hallpass (signert av lærer) og samtidig skrive seg ut på et ark, hvor du inkluderer hvor mye klokka er når du forlater rommet, hvor du skal og når du eventuelt kom tilbake. Jeg skjønner poenget med å skrive seg ut og inn i tilfelle noe skjer på skolen, så vet man hvem som vandret rundt i korridorene, men et hallpass er bare unødvendig etter min mening. 



Klubber

Det finnes minst ti forskjellige klubber man kan være en del av. Klubber som: Anti-bullying group, key club, ski club, yearbook club and varsity club. Å være en del av slike klubber ser veldig bra ut på fremtidige CV'er og College søknader.

Sport

Skolesport! Viktig viktig. De fleste skjønner ikke hvordan vi overlever å gå på en skole uten skolesport og jeg må nesten si meg enig. Sport har blitt en veldig sentral del av hverdagen min og faller helt naturlig. Alle disse sportene gir utrolig mye school spirit, hvor alle gratulerer alle og er stolte av hverandre. Uansett om sportene er forskjellige så representerer vi alle hannibal og vi er alle warriors i lilla uniformer!



Også tar jeg såklart gul skolebuss hjem etter trening, som jeg føler er en litt viktig del å få oppleve av den amerikanske livsstilen. Noe dere føler jeg har utelatt?


 

Mistakes are proof that you're trying.

Hello!

Er ikke sånn kjempe lenge siden sist er det vel? Har ikke vært så dårlig på bloggfronten denne uka tror jeg. he-he. Uansett, på torsdag var det thanksgiving som sikkert mange av dere vet allerede. Det var veldig koselig, kanskje litt skuffende, men det kan jeg vel bare klandre alle filmene om thanksgiving for. Vi var på besøk hos sønnen til vertsforeldrene mine (de som bor ved siden av oss) og der var det også et par andre familier. Det var masse mat, nok til å mate Afrika omtrent. Syns ikke alt var spesielt fristende eller veldig godt, men så blir man jo litt bortskjemt på god gammaldags, norsk julemiddag så det er kanskje ikke så rart. Hele konseptet var uansett veldig hyggelig og jeg er glad for at jeg har opplevd det! P.S, jeg tok ingen bilder så må vente til jeg får dem av Jan!






Glemte nesten å nevne at jeg fikk pakkekalender i posten! ååh, ble så glad at jeg begynte og gråte. Gode tårer da, som jeg sa til mamma. Nå blir det jul i år igjen <3
Strevde litt med å forklare hva pakkekalender var, fordi de trodde at jeg dermed ikke fikk noen pakker på selve juleaften osv, noe som førte til at jeg følte meg kjempe bortskjemt. Vertsmor ville lage det til vertsøster og eventuelt fortsette med det hver jul da, haha. Norske juletradisjoner slår aldri feil!

Samme kvelden var det black friday shopping. For oss var det egentlig black thursday da, siden vi var hjemme kvart på tolv. Vi kunne ikke dra på kjøpesenteret fordi det var altfor tåkete og vi så absolutt ingenting, så vi endte opp på Walmart klokka 6. Merk dere: Klokka 6. Salget startet klokka 10 og resten klokka 12. Hva gjør man i fire timer a? Joa, heldigvis er butikken mega stor, så jeg fikk handlet ferdig gavene til mine kjære nordmenn og kjøpt inn masse scrapbook stuff som jeg har lagd julekort med. Kjøpte ingenting av "salgene" på black friday, selv om jeg godt kunne ha kjøpt speilrefleks til 2500 NOK, men jeg har i bunn og grunn ikke råd til det i lengden. Derfor når jeg var ute av kassa rundt kvart over ti, satte jeg meg ned på subway (ja, det er subway på walmart) og kjøpte mat, mens jeg så på alle de desperate shopperne som hadde kjøpt halve butikken og litt til. Haha, må si at det var litt av en opplevelse alt sammen, tror ikke jeg har sett så mange mennesker inne i en butikk i hele mitt liv, eller sett så mange klynger løpe med handlevogner. De hadde også helt ekstremt mange vakter, fordi for to år siden var det èn som ble trampet ihjel fordi de ikke hadde noe system. Vertsfar ble også slått i trynet fordi han sto først i køen på wii spillene og folk er jo gale i hodet. Velkommen til Amerika, atter en gang!
 

 
På fredag var det tidlig opp av loppekassa og videre på trening. Jeg var den eneste jenta..igjen. Så derfor var vi ikke på the weight room heldigvis, fordi da hadde jeg følt meg passe dum. 

Etter trening kjørte jeg og vertsmor til Oswego for å ha en jentedag for oss selv, aww. Vi stoppet opp og spiste god lunsj, brukte et par timer inne på en stor brukbutikk hvor jeg fant masse fint!!, kjørte til Maurices hvor jeg kjøpte winterball kjolen min og på veien hjem stoppet vi innom eldrehjemmet for å hilse på vertsmor sin mamma. Alle vet jo hvor godt jeg også liker eldrehjem, mm. Minte meg på hvor redd jeg er for å bli gammel alene med 72 katter. Tulla. Nå skjer det sikkert, karma vet dere. 





På lørdag satt jeg barnevakt fra klokka 6 am. Ja, du leste riktig. Tjohei sier bare jeg. Sov ingenting den natta fordi jeg har følt meg ganske slapp og dårlig de siste dagene, så å stå opp så tidlig var ingen søt drøm. Det gikk fint, men presterte og sovne på sofaen hele tiden, for deretter å bråvåkne og huske at jeg hadde småkidz å passe på. 
 

På kvelden dro jeg og vertsøster på kino for å se "Jack and Jill", genial film. Må jo nesten være det når Adam Sandler er hovedrollen. Jeg og vertsøster satt helt bakerst i salen og fniste mer eller mindre i halvannen time, vi har så bra humor! Savnet tvillingen min litt da, siden filmen alt i alt handlet om tvillinger. 
 

I dag har jeg ikke gjort en dritt, brad pitt. Utenom å skype med familyn, lagd julekort og gått meg en tur. Fikk også enda en pakke i posten, denne gangen fra pappa og Nina. Pakken inneholdt en minnebok og knuste pepperkaker! Vertsmor spiste opp alle pepperkakene mine, da ble jeg sinna da!! Tulla, måtte jo bare le så klart, ikke så rart hun likte dem når de var fra selveste Norge. Hun syntes også at minneboken var veldig fin, noe som endte med at jeg måtte forklare hvem alle på bildene var, hvor bildet ble tatt og hva teksten under betydde på engelsk. Jeg blir så glad av å vite at det er så mange som tenker på meg hele tiden. Husk og fortelle alle de som betyr noe for deg at du er glad i dem, det forstår jeg enda bedre nå med tanke på hvor mye det betyr for meg å vite når jeg føler meg helt tom og alene. Ellers har jeg hatt det bedre, but still going strong!





Og dette var en av grimasene jeg lagde når jeg så bildene av meg selv, jeg er jo så fantastisk fotogen. 

Det var alt for denne gang, ciao.

Forever is only the beginning.

Heya people! Hvordan står det til? Vet at det er veldig mange flere som leser bloggen min enn jeg tror, men jeg hører sjeldent noe fra dere, vil jo vite at alt er bra!

Siden sist sa du? Joda:

For dere svette twilight fans der ute, kjente dere vel igjen sitatet til innlegget. På torsdag var jeg nemlig på midnattspremieren til breaking dawn og det var helt sinnsykt!!
Okei, for det første: I Norge, når man bestiller biletter til midnattspremierer, så er man garantert plass ved siden av vennene sine og generelt har en fast plass, noe som gjør at man ikke må møte opp fire timer før filmen starter. Vi hadde allerede kjøpt biletter, men de kunne ikke garantere at vi fikk sitte sammen. Jeg trodde så klart aldri at vertsøster mente at vi skulle stå utenfor kinoen i hagl, snø, lyn/torden og kaldt som faen allerede klokka 8 på kvelden. Folk teltet utenfor i køen og satt med ti tepper og hadde forberedt seg noe veldig. Det var som å oppleve den konsert opplevelsen, hvor folk faktisk sover utenfor lokalene for å få sikre seg biletter til yndlingsgruppa si. Vi byttet på å gå inn og ut av bilen og til slutt kjørte vertssøster til dunkin donuts for å kjøpe kakao. mmm. Det varmet både kropp og sinn! Heldigvis slapp de oss inn klokka 10, noe som var et mirakel fra høyere makter og så absolutt min livsredder. Kinosalene her i NY er stooore, det er som parkteateret omtrent og man kan sette seg hvor man vil i salen. Jeg tuller ikke når jeg sier at hele salen var stappfull av ivrige fans som hylte og vrælte som stukne griser allerede to timer før filmen i det hele tatt startet. Midt oppi alt dette bråket og på tross av at føttene mine var klissklass, så presterte jeg og sovne. En liten pike som meg skulle jo ha vært i sengs for lenge siden vet dere! Ble selvfølgelig vekket når filmen begynte og da startet hylinga igjen, eller om den hadde vært der hele tiden bare at jeg hadde lært meg og ignorere det, vet jeg ikke noe om. Uansett, STEMNING dere! Folk nærmest reiste seg opp i salen, hoiet og fniste når jacob rev av seg skjorta, og når det var morsomme kommentarer så ristet vel alle setene opp og ned. Dette var noe helt annet enn premiere på norsk kino ihvertfall. Og gøy var det! Det var faktisk verdt å nesten fryse ihjel for og så og vente i timesvis, hadde nesten glemt hvor mye jeg faktisk liker de filmene. Sov hele to timer den natten, så thank god at det var fredag når jeg våknet. 



Lever på te om dagen, halsen min dør.

På søndag hadde vi en siste avslutning for Cross Country og jeg ble så rørt av alle "prisene" jeg fikk. Jeg trodde aldri jeg skulle gå opp på scenen så mange ganger og få tildelt så mange fine ord. Jeg er så takknemlig, stolt og glad. Enda et bevis på at hvis man jobber hardt nok for noe, gir det resultater. Dette blir vel også det siste CC innlegget mitt på bloggen, haha endelig?! Nå er det indoor track som gjelder. Sa dessverre nei til cheerleading, selv om jeg veldig gjerne skulle vært med på laget, det er jo veldig amerikansk. Men løping har liksom blitt greia mi nå og alle har uansett bedt meg om å holde meg unna alt det jentedramaet, noe som er greit nok, orker ikke unødvendige byrder på skuldrene fordi noen alltid skal uttrykke sine meninger om andre på en mindre pen måte. 



Dette var en pris som èn jente og èn gutt fikk. Dette året var det meg og Ben! Jeg vet ikke helt hva det står for, haha, men det er ihvertfall ment og si at jeg har vært "lederen" av gruppa. Det vil si at jeg har vært den raskeste og den som har hjulpet til med og lede jentelaget gjennom sesongen. Treneren min holdt en veldig søt tale og jeg ble faktisk veldig rørt. De som kjenner meg vet at jeg er veldig dårlig på komplimenter, så jeg sto der og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. 



FIkk også et gruppebilde og noen senior bilder fra vår senior night en del uker tilbake i tid. 



Pin for "scholar athlete", som treneren min alltid sier: Det hjelper ikke om du er den beste løperen i verden hvis ikke karakterene dine er gode nok. Det er en grunn til at hvis man stryker i et fag her nede, så får man ikke være med på noen sport. 
Den andre pin'en står for Cross Country som dere sikkert kan se! 



Bilder, prisen, pinsa, liste over alle tidene mine og min første varsity letter! Skal bli såå gøy og feste den og pinsa på min fremtidige letter jacket :)



Austin, Ben, James, meg og Curtis.



Husker ikke når dette var, men antagelig ganske tidlig i sesongen.


Nå har vi thanksgiving break til søndag, deilig. Jeg er så pumped for thanksgiving, første gangen i mitt liv og en veldig stor, tradisjonell helligdag i Amerika. Også liker jeg mat da. 

Sender også mange varme tanker til familie, venner og pårørende som har mistet sin kjære datter, som var på uveksling i Montana. Kan ikke forestille meg hvordan mine foreldre ville reagert hvis de hadde fått vite at jeg hadde omkommet i en ulykke. Helt forferdelig. Jeg kjente ikke Elisabeth personlig, men føler likevel at alle vi utvekslingsstudenter har et knyttet bånd uansett, spesielt med tanke på at hun også reiste med Explorius.

"Det er med tungt hjerte vi sender denne informasjonen til alle våre Explorius-familier. En av våre studenter i USA, en norsk jente, var på søndag 20.november i en sknøskuter-ulykke som det verst tenkelige utfall. Hun overlevde ikke ulykken. Denne tragedien berører oss alle dypt, og våre hjerter år ut til familien og de nærmeste rundt henne."


Håper du har det bra der du er nå. Hvil i fred.

Those days when you know its all worth it.

Livet er iblant vanskelig, hardt og til tider sabla deprimerende. Vi detter ned i noe som virker som kvikk sand, en strøm som bare trekker deg nedover, til du ikke lenger kan se et eneste solglimt. Men så gir livet deg de små, hverdagslige miraklene som hjelper deg på din vei oppover mot lyset, til du står i en grønn eng fylt med fargerike blomster og rungende latter. Sånn føles dagene her borte. Noen er vonde og tunge og noen er bare så fantastiske at du ikke ville byttet bort situasjonen du befinner deg i, ikke engang mot all verdens sjokolade! Det er disse dagene jeg har lært å sette ordentlig pris på, det er disse dagene som betyr noe for meg. Jeg legger meg under dyna og sover bort alle de vonde dagene og vet innerst inne at det alltid kommer en dag i morgen, og garantien for at den er enda verre, er i mine øyne mikroskopisk liten. Jeg omfavner alle herlige øyeblikk og slipper ikke tak med det første. Er det noe jeg har lært, er det at ting er aldri så ille som de virker, og at alt ordner seg for snille jenter. Bare iløpet av disse tre månedene har jeg lært så mye om meg selv. Jeg har blitt sterkere, mer selvsikker og takler motgang bedre enn noengang tidligere. De sier at det er de små tingene som betyr noe her i livet og jeg kunne ikke sagt meg mer enig. Her borte, så langt vekk fra alle trygge omgivelser, er hver dag et eventyr. Og selv om jeg må ta frem sverdet i ny og ne, vet jeg at monsteret vil dø før historien er ferdig. Det gode vinner alltid over det onde, og har du ikke fått noen lykkelig slutt enda, så er det ikke over heller. Hver kveld er ny endelse og hver morgen er en ny begynnelse.



"Life is not about waiting for the storm to pass, it's about learning how to dance in the rain."

God natt Amerika, God morgen Norge. 

This life is too short to be anything but happy.



I should just marry an american boy and stay here forever.

Those who say money can't buy happiness, clearly don't know where to shop.

Hello to all of you amazing people out there. Fikk tatt meg en shoppingtur da vet dere, endelig! Fikk ikke kjøpt alt jeg skulle ha da, det er jo trossalt grenser for mye man får rasket med seg på bare to timer i amerikas andre største kjøpesenter. 




Genser fra Forever21. Den er mye kulere på altså!



Strikkejakke fra h&m.



Strikkegenser fra h&m.



Skjorte fra h&m.



Bluse fra JCpenneys.



College jakke fra Forever21. (Jeg vet, meg med det liksom..)



Topp fra h&m.



Bukse fra JCpenney.



Skjørt fra h&m.



Shorts fra h&m.



Shorts og brunt belte fra h&m.



Kåpe fra Forever21.



Jakke fra h&m.



Støvletter fra JCpenney.



Lue og skjerf fra h&m.



Hårsløyfe fra JCpenney og resten kan dere vel se hvor er fra, he-he.



Bukseseler fra h&m.



Hvit genser fra h&m.

Som dere kan se så ble det en del fra h&m da, rart hvordan det finnes så mange butikker her, men likevel så er den første jeg går i h&m. Forever21 er yndlingsbutikk nummer to og resten av butikkene fikk jeg ikke tid til å gå. Jo, kjøpte litt sminke fra Sephora, men det glemte jeg og ta bilde av. Fikk jo fornyet litt i garderoben og i tillegg kjøpt to julegaver, det vil si at jeg bare har fireogførti igjen :)

Etter ekspress shoppingrunden dro vi videre for å besøke vertsfar på sykehuset og hvor mange kan reise hånda i været og si at jeg hater sykehus? Eh, ja. Lukta er helt forferdelig, ingen smiler og alt er hvitt. Men vertsfar er jo bare herlig som vanlig da, selv om det var litt vondt å se han ligge der med ledninger og annet ekkelt stæsj. Han kom heldigigvis hjem i dag, etter tre kjedelige overnattinger med null ting å finne på, han er nemlig akkurat som mamman min og meg, kan ikke gå èn dag uten behovet for å gjøre noe fornuftig! 

Etter sykehusbesøket dro jeg på overnatting med et par andre jenter og det var super koselig! De er så søte mot meg alle sammen, åh, jeg blir så glad av sånne mennesker. Enda vi skulle opp klokka 7 for å kjøre til VVS for å se på Ben løpe, så la vi oss meget sent. Det var Kathy sin feil, fordi hun rett og slett ikke kunne holde kjeft, minner meg om meg selv, hehe. På morran hadde moren til hun vi sov hos lagd pannekaker og bacon, aww, gotta love americans! 
 


Sarra, Kathy, meg, Elyssa, Malana og Kristen.

Ben, Curtis, Ben, Ryan og Coach P. 



Sarra, Kathy, Ben, meg (sjekk de kjakana a), Elyssa, Malana og Kristen :)

Let it snow, let it snow

Today is 11/11/11, and when my phone showed the numbers 11:11, I made a wish. But to all of you that didn´t, don´t worry, 11:11 comes twice a day, because everybody deserves a second chance. 

Jeg våknet opp av meg selv, en deilig følelse av at det er fri i dag også spredde seg utover sinnet mitt. Jeg går ut på kjøkkenet og vet at jeg er alene hjemme, ingenting er bedre enn å være alene på en morning som dette. Øyekrokene mine setter fokus på noe litt lenger borte, jeg løper bort til vinduet og ser ut, og hva ser jeg? jo, SNØ. Hvitt på hvitt. Noe av det beste jeg vet er at det er snø ute (når jeg ikke må gå utenfor døra). Jeg fikk jo julestemning til tusen med èn gang! All denne gleden ble litt fort borte når telefonen ringte og personen i andre enden spurte om jeg kunne passe barna (Haley og Hunter) i dag også..Men jeg sier gladelig ja jeg da, har jo ikke noe bedre å ta meg til før vertsmor kommer hjem fra jobb, fordi da skal vi på shopping!! Endelig sier bare jeg. Hello vinterjakke og nye støvler! Senere i kveld skal jeg over til Malana sitt hus og sove der med resten av CC jentene, før vi i morgen tidlig tar bena fatt (jeg mener..kjører i bilen) opp til VVS for å se på Ben løpe. (Dere vet, det løpet jeg kunne ha løpt i hvis jeg ikke hadde sugd balle). Så morgendagen kan utvikle seg til å bli særdeles interressant hvis det fortsetter og snø på denne måten. 






De to lille djevlene. Tulla, de er som regel greie, fordi hvis ikke får de bank!!

Vertsfar ble forresten hentet i ambulanse i går formiddag, smålig ekkel opplevelse. Jeg hadde nettopp kommet ut av dusjen, satt på rommet mitt med musikk og ante fred og ingen fare. Plutselig hører jeg løpende skritt og vertsmor som sier noe (hun skulle vært på jobb så jeg liksom bare, hva gjør duu her nå?), før hun kommer inn på rommet og sier at vertsfar skal bli hentet av ambulanse. For det første, så ble jeg helt SAY WHAT også ble jeg nesten lei meg over at vertsfar ikke sa til meg at han følte seg dårlig, jeg var tross alt den eneste som var hjemme (bortsett fra Jan, men han stenger seg inne på rommet tjuefire timer i døgnet så han telles ikke i denne hendelsen). Jeg skjønner jo at han ikke ville skremme meg, men jeg fikk jo kjempe dårlig samvittighet over at han følte seg syk og at jeg ikke merket noe eller visste noe før vertsmor kommer løpende fra jobb. Dessuten var det ikke sånn kjempe skummelt heller, fordi jeg så jo for meg vfar ligge på gulvet ellernoe annet skremmende, men han bare satt der i den faste stolen sin og smilte til meg. Han syntes nemlig det var tåpelig og ringe ambulansen, han var jo bare litt svimmel. Mannfolk vet dere, det er godt dere har kvinnfolk til å passe på! 
Ihvertfall så kom det fem ambulansefolk inn i stua, sammen med naboer og annen familie, og vertsfar utbryter: "jeeez guys, really?" Men vi var redde for at han hadde et tredje stroke, han har nemlig hatt to tidligere (den første gangen jobbet han hele dagen og trodde at det bare var litt smerter i brystet..). Dette er også grunnen til at han måtte pensjonere seg. Uansett så ble han ihvertfall fraktet til sykehuset og med han ble hele familien, så der satt jeg igjen da, med kidza. Satt barnevakt fra halv ett til rundt klokka ti på kvelden, var litt utkjørt etterpå kan du si. Men jeg skal ikke klage da, jeg stiller jo hundre prosent opp når noe sånt skjer. Det var såå flashback med Emilie, det og sitte igjen og vente på en telefon som aldri ringer og en samtale du gruer deg til å ha fordi du ikke vet hvilke nyheter den bringer. Føler deg litt hjelpesløs rett og slett. Jeg lagde både lunsj, middag og satt i timesvis foran tven og så på svampebob rulle over skjermen, før jeg endelig ble oppdatert. Heldigvis så har han det bare bra, men må sove over et par netter før de får svar på resultatene de tok. :-)



 <3

Everything comes to an end.

Så var Cross Country sesongen min plutselig slutt. De siste tre månedene av livet mitt har vært så lærerike, vanskelige og fantastiske. Jeg har allerede lært så mye om meg selv, både psykisk og fysisk. Jeg har vært så heldig å få være en del av noe jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve. Jeg har funnet noe jeg faktisk er god i og noe jeg kan være stolt av. Jeg har fått tildelt minner og erfaringer som ingen noen gang kan ta fra meg. Jeg har bygget vennskap med herlige mennesker som jeg vil huske for alltid og som er mye av grunnen til at jeg skal tilbake hit om det så blir om ett, fem eller ti år. 








Et "lite" innlegg fra meg som ble til et essay på CC siden på facebook:

"I don't even know where to start.. This has been three of the most unforgettable and best months of my life. When I first met you guys, I had no idea how important you all would be to me. I remember my first day of practice, I only stood alone for about two minutes before the girls decided to include me and that tells me soo much about all of you. I remember Curtis purple shirt and Ryan's yellow one. I remember we ran 12 laps around the track and I thought I was gonna die, but I kept going. And thats what all of this has taught me, you have to keep going no matter what. All of those times during the races when I felt like giving up soo many times, but I didn't. I kept going. I have never worked so hard for anything, but then again I have never felt so good about anything. Its weird how close you can become to your team mates when all you do is to run. But it is all those little things: A funny comment, a stupid story, singing on the bus ride, the feeling of accomplishment after the race, a high-five, a hug and laughter. These things makes memories that lasts. Maybe we didn't win in the sectionals today, but we still won as a team. We won with pride and confident. I know that some of you were disappointed and I don't blame you for that, nobody does. I was one of them. This is the point where you look back and think that I could have and I should have, and I definitely should have passed that girl in the freakin bathing suit, but sometimes things just pops out of nowhere and makes your life miserable for a while. Thats why we can compare a race to real life; you never know whats going to happen, and even though you feel like giving up so bad, you keep pushing, you keep moving forward. You learn from every experience just like you learn from every race. You have to work for what you want.
It feels like I've known all of you since forever and it's going to be sad not seeing your goofy faces everyday at practice. All of you amazing people are pretty much the reason for why I never want to leave this place. At least I finished my last race with style, haha. I AM SOOOOO PROUD OF EACH AND EVERYONE OF YOU and thank you for everything I learned and everything you've been giving me through these last few months. And I will be there to cheer you on Ben (I mean..Benjamin haha)! I love you all, and I know you love me just a little, even though I'm from Norway (the fifty-first state)...Just promise me to not be a stranger :) :)"




Så hvis noen faktisk leste dette, så forstod dere ihvertfall at guttelaget ikke vant og at Ben var den eneste som fikk en billett til the states. Jeg tapte med èn plass. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men i går kollapset bare hele meg og de siste sekundene av løpet lot jeg denne ene jenta passere meg, fordi jeg for det første ikke visste at jeg hadde villet komme videre til neste løp, men også fordi jeg ikke hadde mer energi. Jeg husker at jeg tenkte at jeg må ha sett fryktelig dum ut der jeg vaklet bortover som om jeg var dritings og besvimte over sluttlinja. Jeg sa ihvertfall før løpet at hvis jeg ikke kaster opp etter dette, så gav jeg ikke alt jeg hadde. En helt forferdelig følelse av utmattelse og skuffelse. Èn plass fra målet. Føles surt og urettferdig, men sånn er livet. Jeg trodde aldri at jeg skulle ville dette så mye og at det skulle komme til å bety så utrolig mye for meg. Man kan ikke helt forstå før man er i situasjonen selv.
Jeg fikk forresten et brev fra et college her om dagen som gjerne vil ha meg til å gå der på grunn av denne sporten. Et personlig brev fra CC treneren som hadde lagt merke til meg iløpet av sesongen. Så hvem vet, kanskje jeg drar tilbake for å gå på college? Aldri si aldri. Alt jeg vet akkurat nå er at jeg er ekstremt utslitt, men samtidig veldig lykkelig. :)

Busy girl and let´s not forget: Happy Halloween!

Heya folks! Jeg beklager mitt oppdatering fravær, har hatt så utrolig mye å gjøre! Veldig mye som skjer på skolen, på CC og generelt personlig i livet mitt for øyeblikket. 

Først et par bilder fra Halloween bursdagsfesten jeg var på forrige lørdag. Kjempe koselig! De hadde et sykt skummelt haunted house, amerikanere underdriver ikke på halloween fronten. Jeg måtte ha èn person på hver sin side av meg og de mer eller mindre dro meg igjennom hele greia. Jeg syns sånt er altfor skummelt, spesielt når de inneholder levende personer som kler seg ut som Jason med motorsag og klovner. 




Im looking at an angel. Eller noe som skulle likne en engel ihvertfall. 



Mackenzie, Jenn (bursdagsbarnet), Alexis og meg! Det var forresten helt vilt kaldt i huset hennes, derfor jeg har på jakke. 



Meg, Mackenzie og Stephon. Stephon gikk som en gay-cowbow, haha, han er så søt.



Ellers spiste jeg frokost norwegian style søndag morgen. Før jeg jobbet fem timer "frivillig". 

På tirsdag måtte alle utvekslingsstudentene fra Hannibal møte opp i Kirken og holde et foredrag om landet sitt. Jeg hadde en særdeles interressant presentasjon om Norge. He-he, nei. Tok det mer eller mindre med en håndfull spontanitet, så det gikk som det gikk. Fikk masse koselige tilbakemeldinger da, så jeg gjorde vel en nogenlunde god jobb! 



Måtte sitte på et bord alene, hvor det satt gamle mennesker rundt meg. Ikke at jeg ikke liker den eldre generasjonen, men å spise et måltid med tannløse nittiåringer var ikke kjempe forfriskende. Gulpet nesten litt når den eldste kom bort til meg og sa at hun alltid brukte så lang tid på å spise fordi hun ikke hadde tenner lenger, for så og trekke på munnvikene til noe som skulle etterligne et smil. Ellers var de kjempe hyggelige da og spurte masse spørsmål, spørsmål som ikke er helt ute på jordet. Som f.eks en samtale jeg hadde med en jente her om dagen:

Hun: "So, I dont remember what you said earlier, where are you from again?"
Jeg: "Norway."
Hun: "Oh, right! Like in South-America?"
Jeg: "Uhm, no. Norway is a country."
Hun: "Oh, okeey. So in London or something?"
Jeg: "No, Norway is its own country."
Hun: "Ohh, so it's in England then?"
Jeg: "No, Norway is a country, just like England, London is not a country."
Hun: "Ahaa. So what language do you speak?"
Jeg: "Norwegian."
Hun: "I didn't even know there was a language named norwegian. So how long have you been speaking norwegian?"
Jeg: "It's my first language."
Hun: "Okeey. So how long did you live in Norway for?"
Jeg: "I just moved from there, i'm an exchange student."
Hun: "Cool! wait, what? So you don't live with your mom and dad?"
Jeg: "No, I live with a host family for a year."
Hun: "I see, so you´re adopted?"
Jeg: .....

Altså..Ikke kom her og si at jeg er blond i toppen. Jeg bare smilte og snudde meg litt diskrè vekk, haha. 






Ellers hadde vi et løp på onsdagen i Cazenovia ellernoe i den duren. Vi har vært der tidligere i sesongen og jeg gjorde det betraktelig mye bedre denne gangen. Kan vel si at det var mitt beste løp så langt! Vi endte opp i avisa igjen og greier, cool liksom.



Fra venstre: Coach P, Kyle, James, Austin, Ryan, Zane, Eric, Jordan, Frank, Ben, Liam, Adrienne, Curtis, Ben, Matt, Ben and Josh. 
Fra venstre: Coach P, Sarra, Kristin, Kathy, meg, Malana, Elyssa, Kasi, Micheala, Rae, Olivia og Adrienne.



Maddy, Maddie, Matty, Madeleine, Madelene, Madeleine, Madelyn, etc. Det ække så lett nei!


På lørdag hadde jeg en slappe-av dag. Sov lenge, spiste dritt, skypet med familien min i Norge og så på tv. Løp 3 miles senere på ettermiddagen da, går man på CC så går man på CC! 
På kvelden var det Halloween dance på skolen og jeg meldte meg frivillig til å hjelpe, siden arrangørene (?), er mange av mine nærmeste venner. Jeg kledde meg ut som en pirat, selv om alle trodde jeg var en somalier. Makan. Var alt i alt en vellykket kveld med prat, musikk og koselige mennesker med kreative kostymer!





Adrienne og meg.



Christian og meg!



Brandon, Donnie, Jamie og Adrienne.



På søndag jobbet jeg på brannstasjonen igjen og serverte frokost. Tiden gikk fortere denne gangen, så det er vel et godt tegn. Var ikke spesielt digg eller tiltrekkende å lukte egg og bacon resten av dagen, men jeg overlevde. Ellers gjorde jeg masse lekser, fordi jeg sjeldent har noe liv. Tulla, lever som bare det jeg. Prøver ihvertfall!

På mandag var det som sagt Halloween! Er det noe amerikanere kan så er det å gjøre i stand til helligdager. Ikke at Halloween er en offisiell hellidag, men det er fortsatt en av de største tradisjonene de feirer iløpet av året. Utrolig annerledes opplevelse! Jeg gikk trick or treat med Haley og Hunter, og siden de er så små og søte fikk vi masse ekstra godteri. De ble forsåvidt slitne etter litt over en time da, nedtur. Men gudamei så mye candy jeg samlet inn fra den lille tiden likevel. Dette var noe annet enn appelsiner, rosiner og papp-sjokolade skal jeg si dere! Gatene var fylt med mennesker, til og med foreldrene hadde kledd seg ut. Og gjett hva? Vi sto til og med i KØ for å få godteri. Greit nok at det har vært et par-fire hoder foran døra, men her var det altså fem minutters kø, hvis ikke mer. 
Jeg er så takknemlig for alle øyeblikk jeg får her nede, spesielt å få være en del av sånne dager som dette. Det gir meg bare enda flere grunner på min jeg-elsker-amerika-liste. 









I dag på skolen fikk jeg gratis frokost fordi jeg har hatt perfect attendance through first marking period! Flinka. Så da samlet alle som hadde fått dette "æresbrevet" seg i kantina. Der kunne man også vinne premier hvis de trakk deg, og jeg vant en tskjorte! Wuhuu. Har hatt lyst på den t-skjorten lenge da, den representerer tross alt min kjære, amerikanske high school. Det minner meg på at jeg driver og skriver noen innlegg om amerikanere og generelt om hvordan skolen min fungerer, så hvis det er noen som lurer på èn av delene eller begge, så får dere skrike ut i kommentarfeltet!







Kult at det ble speilvendt da.

Skulle egentlig laste opp halvparten så mange bilder, men blogg.no er ikke spesielt samarbeidsvillige for øyeblikket, så da får jeg bare legge de til ved en senere anledning.
Jeg har det ellers bare bra! På lørdag er det mest sannsynlig mitt siste CC løp, fordi jeg tviler veldig sterkt på at jeg klarer og løpe meg til the states, som er helgen etter denne. Så da er det bare og gi alt jeg har, jeg kommer aldri til å få dette tilbake igjen! Vi snakkes før dere vet ordet av det :)

Madelen i New York

Jeg skal være utvekslingsstudent til Fulton, New York, skoleåret 11/12 og reiser med Explorius, ASSE.

"Live and let live, you'll be the showgirl of the home-team, i'll be the narrator, telling another tale of the American dream."

Kategorier

Arkiv

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

hits